Tid for sprogvask?


Fordi ekosystemet.

(Men de skal ha for entreprenørskapet.)

Advertisements

Det problematiske forholdet mellem skrift og tale

English: Bare winter tree Bare winter tree in ...

Tre. (Photo credit: Wikipedia)

– Det er ikke noe poeng å tre krav over hodet på Petter [Northug, bloggers anm.]

Slik lyder en overskrift hos VG Nett i dag, med bindestrek, i stedet for sitatstrek – skjønt det altså ikke er poenget. Om Frisprog.nus lesere ser det egentlige poenget, skal være usagt (denne bloggeren svevde nemlig lenge i samme villfarelse), men det dreier seg altså om det tilsynelatende treet.

Nu bør det tilføyes at den jevne nordmann er unnskyldt, eftersom «træ» tross alt uttales «tre».

Men det betyr jo ikke at det skrives slik.

Ironisk nok er det motsatte tilfellet med «sæd», som de fleste skriver helt korrekt, men uttaler med æ, enda «sæd» skal behandles helt som «træ». Oralt, vel å merke (her burde man nok ha skrevet «verbalt», men mørke krefter er helt åpenbart i spill).

Vi kunne like gjerne gi oss til å uttale «forræder» med æ, og tro meg, det fins det granngivelig dem som gjør – ikke så rent få, heller. I disse tre eksemplene ser vi imidlertid den korrekte uttalen:

  • Træ: tre
  • Sæd: sed
  • Forræder: forreder

Kan hende vi hadde vært tjent med fonetiske uttaleangivelser i de norske ordbøkene også, ikke bare i norsk-engelsk-tysk-fransk og så videre? Skjønt det selvfølgelig er forsmedelig å innse at vi er en nasjon i desperat behov for å lære eget sprog.

En liten tilføyelse, om hovedpoenget skulle ha druknet i betraktningene: Man trær ting over folks hoder, men trer inn i forsamlinger, for å holde oss til verbene. Meg bekjent, er det ingen verb knyttet til grønne trær – selv om også de er velsignet med æ-er. I flertall, riktig nok. I farten, og uten å konsultere ordbøkene, kommer jeg bare på ett ord som skrives «tre», utover det grønne substantivet og det inntredende verbet. Men da er vi over i tallordenes verden.

Hva trær og verb for øvrig betreffer, ser det ut til at vi må utomskjærs:

I make like a tree and leave.

(Hvor de fleste nok ville ta til takke med å make his/her leave.)

Decenniers forfall

20140417-170954.jpg

Det sproglige forfallet utlegges ofte som et fenomen av nyere dato, stundom som resultat av den økte innvandringen, men jeg kan forsikre at forfallet har pågått i tiår, minst fem av dem, som vi ser av billedet over, fra Stompa, selvfølgelig, 1963, med rektor Ulrichsen (Carsten Winger) i sving med en filmfremviser, foran det talende skiltet:

RØKNING FORBUTT

Denne bloggeren fastslår forøvrig at lektor Tørdals «Du store alpakka!» og «Bodø»s «Å dra på lopphavet» fremstår en smule tamt, sammenlignet med «Bergen»s frivole «Å dra meg!».

For hva det er verdt.

Særere og særere

Sær skriving

Det blir merkeligere og merkeligere, dette sproget vi kaller norsk, og det fins ikke det minste besynderlig deri. Få ting er vel særere enn ekte riksmål, i motsetning til – det moderate – bokmålet som går under betegnelsen. Jeg gir deg den.

Men så er det vel nettopp det, da, at det er så sært, og så sjelden forekommende, at det direkte verneverdig er blitt. Og derav denne bloggen. Men nu var det ikke slik særhet jeg ville ta for meg. Tvert om skal det handle om særskrivingen, hvis fremvekst synes helt ustoppelig.

Det har båret så vidt, at jeg faktisk setter et kryss i taket, når jeg snubler over skrifter uten feilaktig særskriving, og er gått så inderlig lei alle påpekningene på AMOs (Astronomer mot Orddeling) Facebook-side, tillikemed Bilder i kampen mot særskrivingsfeil. At de første aldri helt skjønte forskjellen på orddeling og særskriving, får stå for egen regning.

De fyller FB-feeden, dag ut og dag inn, med de samme, kjedelige eksemplene. Kjedelige, fordi de ikke gjengir annet enn det som tilsynelatende er blitt gangbar norsk (og det er vel cirka 15 år siden jeg første gang snublet over AMO).

Verst er det selvfølgelig i stillingsannonsene, begått av mennesker hvis forhold til rettskrivning er ytterst lemfeldig, for å si det forsiktig. Dette ordrette eksempelet av igår, er betegnende, på alle tenkelige vis:

Butikk selger 80 %

Og beholder de resterende 20, får vi tro. Skjønt særskrivingen ingenlunde er det eneste man kan sette fingeren på. Men det er altså ytterst alminnelig og representativt, det hele. Som altså er mitt poeng.

AMO, Bilder i kampen mot særskriving, Språkrådet … Alle, alle har vi tapt kampen mot analfabetismens utbredelse. Vi kan okke og bære oss, men helt ærlig? Det gidder jeg virkelig ikke. Så jeg avfølger AMO-folket (Bilder i kampen orket jeg aldri å følge uansett), hvis humoristisk kulørte frustrasjon bare bidrar til sinnets generelle nedstemthet.

Men hvis noen skulle finne trøst i at det i alle fall fins noen rettskrivende bastioner igjen, kan jeg fortelle at det blir færre av dem også. Også blant de oppdragende:

20130629-133848.jpg

Til avisens orientering, kan jeg informere om at det bør lyde «BT forkortet». Eventuelt «BT avkortet» (hva nå* det skulle bety), eftersom «korting» ennu ikke er å finne i det norske vokabular. Denne dilettanten bekjent. Eller er det mon nynorsk? Det ville forklare en hel del, hva den aktuelle avisen betreffer.

*For det er forskjell på nå og nu (men det orker jeg ikke å utdype her).

Wordfeud-ordlisten har fått en real oppdatering – Teknofil.no

Wordfeud

Wordfeud-ordlisten har fått en real oppdatering – Teknofil.no.

Ikke akkurat oppløftende for riksmålsbrukere. For dem som følger Riksmålsforbundets linje derimot, om å bruke bokmål, skulle det være relativt grei skuring.

Foretrekker du derimot «sne», «farve» eller «hvalp», har du ingenting i Wordfeud-universet å bestille.

via Wordfeud-ordlisten har fått en real oppdatering – Teknofil.no.

Bare et stadium de går gjennem

Stadioen

Det var meningen å poste dette for noen uker siden, men tiden strakk liksom aldri helt til, så nu er vel noen kommet meg i forkjøpet – uten at jeg, betegnende nok, har registrert det.

Hvorom alt og intet: En stadio, stadioen, stadioer, stadioene?

Det skal selvfølgelig ikke være enkelt. Ett er den manglende n-en, men her nøyer man seg ikke med én feil, eftersom stadioner tross alt er intetkjønn (en kjensgjerning som later til å gå svært mange hus forbi).

De sparer ikke på kruttet hos TV3. Skal det først feiles, skal det være gjennemført. Det fortjener de iallfall honnør for.

Tåpelig norvagisering

Da jeg vokste opp, hadde vi betydelig færre lånord enn i dag, men noen hadde vi da. De var likevel ikke mange nok til at latterlige norvagiseringer, som teip, sørvis eller pøbb hadde meldt sin entré ennu – og om de hadde, ville de ha vært gjenstand for megen forlystelse. Skjønt det også kunne gå for langt den andre veien, idet folk for eksempel kunne få seg til å skrive exhaust, uten fare for påtale.

Siden er det imidlertid gått altfor langt i motsatt lei. Det er ikke fritt for at flesteparten rygger ved synet av vederstyggeligheter som:

  • keps (som om éntallsord, i dette tilfellet av lånordet cap, skal ha flertalls-s!)
  • skuter (hvor mange, av det flytende slaget, skal være usagt, men i dette tilfellet én scooter!)

Gode løsninger

På den annen side fins det også en rekke eksempler på gode, norske avløserord, som:

  • after shave – efterbarberingsvann
  • air bag – kollisjonspute
  • fax – faks
  • tough – tøff
  • world wide web (www) – verdensveven

Udmerket og forbilledlig løst, spør du meg. Men så hender det, da, at vi simpelthen norvagiserer skrivemåten, slik at det bare blir latterlig, som i dette eksempelet, fra fronten på Dagbladet.no i dag:

Konteinerskip hos Dagbladet.no

Saken kan du lese her.

Misforstå meg endelig rett. Dagbladet gjør ikke noe feil her (utover at skipsnavnet skal omsluttes av anførselstegn, for å hindre forveksling med stedsnavnet Rena), om Språkrådet eller ordbøkene skal være rettesnor, men Norsk ordbok oppgir konteiner som en sideform av container, så hvorfor velge den latterligste varianten, til overmål en som er dømt til å få leserne til å steile (eller begynner jeg efterhvert å bli relativt alene om mitt forstokkede syn på sproget?)?

Bidra til gode avløsninger!

Det beste ville naturligvis ha vært om vi kunne funnet et avløserord, slik efterbarberingsvann avløser after shave, men «beholder» duger ikke helt for kasser på størrelse med hus, en utfordring som kan forklare den lettvinte latterligheten.

Har du et godt, norsk alternativ for hånden? Da syns jeg du skal besøke siden for avløserord hos Språkrådet, som innbyr til folkelig delaktighet i anledning de beryktede importordene.

De formative årene gjør hele forskjellen

Jeg innledet denne posten med henvisning til egen oppvekst, og hadde en tanke med det. For hvor meget jeg enn skulle ønske at jeg hang litt bedre med i svingene, kan jeg ikke unnslå det enkle faktum at mine formative år var preget av en konservativ norsklærer, som i stor grad ignorerte nymotens påfunn anno sent 1960-/tidlig 1970-tall, i tillegg til at jeg rått slukte konservative (både sproglig og på annet vis) aviser og tidsskrifter, som Morrabla og Farmand anno dazumal (Aftenposten var ikke helt borte vekk på den tiden, de heller). Jeg er med andre ord relativt uforskyldt blitt som jeg er blitt, om ikke annet, så i sproglig forstand – skjønt jeg til dagen altså ikke skriver som jeg gjør i denne bloggen.

Når jeg nu er så opptatt av de formative årene, har det naturligvis sin bakgrunn i at jeg er far til en åtteåring, som ennu ikke er blitt den helt store forbrukeren av nyheter (men det må være lov å håpe). Dog leser hun granngivelig andre ting, og vil nok, så småningom, få skriftsproget influert, også av nyhetsmediene – som vi må anta den oppvoksende slekt anser en autoritet på rettskrivning (good grief!).

Som bokmålsbarn med nynorsk hovedmål (og en sproglig forkvaklet far), er min datter rimeligvis spesielt utsatt for forvirring – som gir seg de underligste utslag. Med tanke på innflydelsen datidens medier hadde på eget gode selv, er det med andre ord ikke fritt for at jeg blir engstelig ved synet av «konteinere» i dagens avisoverskrifter.

Heller avløsning enn norvagisering

Alt sammen er bakgrunnen for at jeg nu tar til orde for å finne gode, norske avløserord for pub, som «skjenkestue» (eller «bar», for den saks skyld) foran «pøbb», for eksempel – eller «skyggelue» heller enn latterlige «keps». Skjønt hva er vel egentlig galt med én cap, eventuelt to caps? Når vi på død og liv først må låne, mener jeg.

Det kan selvfølgelig tilføyes at jeg kan «ta til orde» så meget jeg bare vil, i trygg forvissning om at innflydelsen (som motsats til en tenkt «impakt») er relativt begrenset, med en leserkrets på skarve to–tre forvillede individer. Men jeg måtte få det ut.

Ferdig arbeid.

Ordboklig uenighet

I forbindelse med en pågående bokoversettelse, skulle jeg nettopp ta tak i følgende passus på engelsk:

When activated, the fight or flight response causes a surge of adrenalin and other stress hormones to pump through our body. This surge is the force that allows a person to run through the flames of a burning house to rescue a trapped child. Or to stay low and quiet if an intruder is ransacking their house.

Intet spesielt deri, vil nok de fleste tenke, meg selv inkludert. Følgelig oversatte jeg slik (merk at dette er en pre-korrektur-oversettelse – understrekninger tilføyd for anledningen):

Når det er aktivert, gir kjemp eller flykt-instinktet et kick av adrenalin og andre hormoner, som raser gjennom kroppen. Dette kicket gir den styrken som bidrar til at en person kan springe gjennom et brennende hus, for å redde et barn som er fanget av flammene. Eller til å forholde seg rolig og taus, mens en inntrenger romsterer i huset.

(Selv jeg ser at den der må bygges om litt.)

Men da skal jeg hilse og si at stavekontrollen ga beskjed! At den ikke kjenner sammenstillingen «flykt-instinktet», var nesten som forventet (jeg er vant til grunnløse irettesettelser fra stavekontrollen). Verre var det imidlertid at de ovenfor understrekte ordene var markert som feil (det første med grønn strek, for å indikere syntaksfeil, i dette tilfellet kjønnet på «kick», det andre i rødt).

Jeg kunne ha sverget på at lånordet «kick» (engelsk for «spark») er et intetkjønnsord, slik «spark» er det på norsk, og har følgelig alltid snakket om å få et kick – av hva det nå skulle være. Samtidig så jeg ikke bort fra at jeg kan ha blitt offer for en parallell til andre utbredte misforståelser, Som at CV (curriculum vitae) og design er henholdsvis han- og intetkjønnsord, mens de derimot er henholdsvis intet og han, respektive. Følgelig konsulterte jeg ordbøkene, som åpenbart ikke later til å enes.

La oss først se hva Ruth V. Fjelds Bokmål rettskrivningsordbok (Kunnskapsforlaget) sier:

kick /kikk/-en; -er, -ene

  1. sterk opplevelse
  2. rus
Nynorsk: kick
Publikasjon: Bokmål

Dernest Tor Guttus Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget):

kickII[kikk] -et, – ( fam.)

1 (brå, kraftig) inspirasjon; puff: det var reportasjen om fallskjermhopping som gav meg kicket til å …
2 rusvirkning av narkotikum
Etym.: eng. ‘spark’
Publikasjon: Norsk ordbok

Jaha? Det ble man jo klokere av.

Siden mavefølelsen – og gammel sedvane – forteller meg at vi snakker intetkjønn, forholder jeg meg til Guttus kjønnsbestemmelse, men tillater meg likevel å undres over slike diskrepanser.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du skulle ha bestemte syn på saken.

Kampen for rettskrivning er tapt

Conversations-Lexikon mit vorzüglicher Rücksic...

Image via Wikipedia

Det er ikke lenger noe grunnlag for tvil. Enhver som måtte nære håp om at nordmenn flest en vakker dag skriver og snakker tilnærmet korrekt, burde, for egen sjelefreds skyld, muligens erkjenne at slaget er tapt. Eller fins det virkelig noen der ute, som i fullt alvor tror det er mulig å få folk til å skrive «noen hver», i stedet for den utbredte, rivende gærne «noen og enhver»?

Velkommen skal du være, for «noen og enhver» er noe noen hver – nesten alle og enhver – skriver. Å overbevise folk om noe annet, er og blir fåfengt. Kanskje ville vi alle fått det bedre med en lev og la leve-holdning (underforstått: hold egen sti så ren du formår, og la resten konsentrere seg om sin), og akseptere at det er feil sprogbruk som gjelder (les: er den utbredte)? Om det fantes et reelt håp om å bøte på skadene, ville jeg muligens tvilt, men det toget er da virkelig gått.

Og det er ikke et fenomen forbeholdt mannen i gata, dette. Selv ledende forfattere og journalister har fått det for seg at man må «innfinne seg med sin skjebne». Du leste riktig: Innfinne. Mest sannsynlig fordi det minner mer om «å finne seg i» enn «å avfinne seg med» gjør.

Da er det ikke lenger håp. Bedre da, å justere ordbøkene i forhold til den utbredte, p.t. feilaktige ordbruken, slik at flest mulig skriver rett. Eller hva?

Og for ordens skyld:

  • Alle og enhver = absolutt alle
  • Noen hver = de fleste (temmelig mange, iallfall)
  • Noen og enhver = Fins ikke (men er den mest utbredte formen)