Ikke kødd med sidemålet!

IMG_0192.JPG

«Nu har jammen Oslo Arbeiderparti gått inn for fjerning av nynorsken», utbrøt kone pone i helgen. «Jeg er sikker på at det bare er for å tekkes førstegangsvelgerne». Rett nok er hun nynorskbruker selv, og ville dermed aldri ha tatt ord som «nu» eller «jeg» i sin munn, men her er det jeg som bestemmer. I bloggen, vel at bemærke.

«Nåja, motstanden kommer vel ikke bare fra førstegangsvelgerne, men det er vel ikke nynorsken de vil til livs, så meget som sidemålet – eller sidemålskarakteren», prøvde jeg. «Siden bare ti prosent av befolkningen bruker nynorsk, er det jo ikke så underlig at nynorsken for de fleste blir stående som eksponent for sidemålet. For 90 prosent av oss er det jo nynorsken som er sidemål. Hadde flertallet bestått av nynorskbrukere, er det vel ikke så utenkelig at de ville ha ønsket å kvitte seg med sidemålet, de også, selv om det for anledningen ville ha vært bokmål».

Jeg kikket på henne, og ante vel en litt drømmende fjernhet i blikket, mens jeg tenkte Quid erat demonstrandum.

For egen del må jeg medgi at jeg inntil relativt nylig har vært forholdsvis likegyldig til sidemålsundervisningen. Men det var til vi selv flyttet til fruens hjemstavn, som også er en nynorskkommune – med det til følge at vår en gang lille oslo- og bærumspike har fått nynorsk som hovedmål.

Uten sidemålsundervisningen ville hun altså være avskåret fra enhver mulighet til å lære det eneste skriftsproget man strengt tatt behøver.

Min ytterst situasjonsbetingede respons blir følgelig: Ikke kødd med sidemålet!

Tross alt er det egne kaker vi meler, her til lands, er det ikke? Det er i alle fall poenget ved bloggpostens resonnement.

«Slikleis», som gjengitt på tavlen i illustrasjonen, hører for øvrig til avkommets sproglige konstruksjoner. Og hvem kan vel klandre henne? I min tid het det riktignok «kvisleis», tillikemed «spynorsk ordliste», selvfølgelig.