Vestlandets lyriske åre

Hallstein Bronskimlet d.a.y. -- dikterhøvding fra Volda

Det går en lyrisk åre gjennem vårt nynorske sproglandskap, skal vi dømme efter den voldsomme trangen til poetisk uttrykk blant våre nynorskbrukere, spesielt blant dem som bor på Vestlandet. Det ser vi ikke minst i bygden vi bebor, og på Vestlandet for øvrig, der hver grend har inntil adskillige hobbypoeter, hvis lyriske ferdigheter lovprises av sambygdingene – som ikke begriper at just deres bygdeskald ikke forlengst er opptatt i den nasjonale kanon, liksom Kjell Aukrusts Hallstein Bronskimlet d.a.y., som også anser seg en av de fire store, som det fremgår av denne Wikipedia-artikkelen:

[…] Bronskimlet d.a.y. beskrives som et forfattergeni fra Sunnmøre, bekymret for sin dikterbjerk, plagsom gjest for sin forlegger, beundret av sin gårdsgutt og ustoppelig i sine skriverier som verken blir lest eller anerkjent. Har mottatt en rekke stipendier, og advarte under et foredrag på Vestlandet mot å få flere barn enn tre, ettersom statistikken viser at hvert fjerde barn blir en kineser.

Hallstein mener selv at han er en av de fire store, uten at det presiseres hvem han skal fortrenge. Han har også et sterkt ønske om at Grotten blir stilt til disposisjon for ham, slik at han slipper å ligge anføttes med sin forlegger når han er i Oslo.

Bronskimlet d.a.y. har markert seg som en av våre mest originale og dyptpløyende lyrikere i diktsamlingen «Eg baska meg trøyt».

Stor indignasjon

Dikterhøvdingen fra Volda bragte meg ellers i tanker om bygdas indignasjon over at regionpressen (nærmere bestemt Bergens Tidende) ikke gjorde vår lokale sommerfestival til førstesidestoff – noe som ble gjenstand for megen misnøye i lokalavisspaltene. Festivalen ble behørig dekket, så vidt jeg husker også i større omfang enn den skulle tilsi, men det er rimeligvis ikke nok for kulturens navle og vugge (som enhver norsk bygd naturlig nok er). Bakgrunnen for assosiasjonen står å lese i denne faksimilen, fra Hallstein Bronskimlet d.a.y : en av de fire store, Kjell Aukrust (Cappelen 1997):

Vonbroten vestlending -- Hallstein Bronskimlet d.a.y.

Jeg håper du tilgir digresjonen, men jeg er overbevist om at fenomenet, tillikemed lyrisk storhet, er en sentral ingrediens i det ny- og vestnorske selvbildet.

Det geniale bedraget

Det kan være vanskelig for oss bymennesker å få helt tak på opphavet til all denne diktertrangen, som kommer til uttrykk i lokalavis-dikt, epiloger og kåserier, som fremføres med malmfull røst i ungdomshusene rundt om. Kan det hele bero på den enkle genistreken sidemålsmotstanderne (og dermed motstanderne av nynorsk) i sin tid begikk, da de klarte å overbevise nynorskfolket om at landsmålet/nynorsken er et utmerket skriftsprog – til viser og dikt (underforstått: men lite annet)?

Noen må ha tatt dem på ordet, til de grader at litteraturen, visekunsten, ja sågar norske blogger, flommer over av nynorsk lyrikk. Jeg skal ikke begi meg ut på noen prosentuell gjetning, men andelen overgår de 12,9 prosentene som har nynorsk hovedmål i grunnskolen, med flere titalls prosentpoeng – så mye tror jeg vi med sikkerhet kan fastslå.

Antydningen at nynorsk egner seg spesielt godt til lyrikk, må ha blitt oppfattet som bevis for at enhver nynorsk tekst formelig strutter av lyriske kvaliteter. Stort annerledes kan man ikke forstå at nynorsk skrift og tale er jevngodt med høyverdig poesi, og at så å si hver eneste nynorskbruker anser seg en av de fire store (eller noe der omkring). Innslaget av poeter begrenser seg nemlig ikke til en håndfull diktere per bygd. Nei, hver eneste familie har minst én, og alle er like forfjamset over at det ennu ikke har avstedkommet heder og global berømmelse – og det enda alle sier nynorsk egner seg så godt til lyrikk!

Om «alle» innerst inne mener akkurat det, se det er jo en annen sak. Men påstanden har fungert utmerket som forsonende argument, og holder tross alt nynorskfolket beskjeftiget, med dikt og annet fanteri.

2012 vil med andre ord bli nok et stort år for stor, nynorsk lyrikk av alle avskygninger.

Med det ønskes det aller beste for det nye året, både for dikterhøvdinger av alle slag – og de noe mer prosaiske blant oss.

P.S. Herregud, jeg håper ikke bloggposten tas til inntekt for egen misnøye med – eller er til forkleinelse for – den enkelte poesiutøvers prestasjoner. Tvert om, vil jeg nok si. Den er utelukkende uttrykk for oppriktig undring over det kollektive nynorskfenomenet, og over at vi bokmålinger og riksmålinger ikke i samme grad ligger under for samme tilbøyelighet. Bare så det er sagt.

Advertisements