Efterlat det til Google Translate

To annonsefaksimiler (skjermdump) fra Dagbladet.no i dag:

This slideshow requires JavaScript.

Off vi gå!

Advertisements

Rettferdigheten seirer – til slutt

Norwegian Navy Parade Uniform

Oversetteryrket har sine utfordringer, og det slett ikke på det sproglige feltet alene. Rett som det er, må man avfinne seg med at man bidrar til spredning av høyst tvilsomt tankegods, slik jeg selv erfarte her om året, da jeg oversatte biografiene til tre ikke-angrende nazister, fra Adolf Hitlers nærmeste krets.

Det er klart det forvolder noen moralske anfektelser, men det påhviler nå engang oversetter å formidle ånden i forfatters skrift, så genuint, ubesudlet og uforfalsket som overhodet mulig, men med sproglige grep som gjør teksten funksjonell i nyoversettelsen. For det skulle vel ha tatt seg ut om oversetter, av hensyn til omtalte folkeslag eller den gode smak, tilla Føreren jødedyrkende tilbøyeligheter, i en eventuell oversettelse av Mein Kampf (som Karl Ove Knausgård for øvrig gruset alle utsikter til). Sant?

Følgelig kastet jeg kvalene på båten, da jeg i dag formidlet en homofob passus, først gjengitt på originalsproget, dernest i min oversettelse (mine uthvevelser):

Of course, a uniform shirt is merely external, just an object. But just try one on – suddenly you want to straighten up and throw back your shoulders. And unless you’re a pansy, or some sort of sickly specimen, you immediately feel the urge to test your strength – to do a couple of pull-ups, or a few bench presses.

Som ble:

Nå er selvfølgelig uniformskjorter lite annet enn noe man har utenpå, et sølle klesplagg. Men prøv å ha en på. Med ett kjenner du trangen til å stramme deg opp og trekke skuldrene tilbake. Og med mindre du er homo, eller et sykelig eksemplar av menneskearten, kjenner du straks lysten til å prøve din egen styrke – å ta et par kroppshevinger eller benkpress.

Rett nok fins det noen mindre, smått divergerende, fortolkninger av pansy-begrepet, men vi skjønner vel alle hvor forfatteren vil (det var i alle fall ikke stemorsblomster!).

Interessant nok dreier det seg om en hvit- og blåstripet telnjasjka, det vi gamle marinegutter kaller en blåkantskjorte (i mine dager var den hvit, med én blå kant langs kraven, mens den moderne varianten er en kopi av den russiske – et utslag av den kolde krigens endelikt, for alt hva jeg vet).

Interessant, fordi forfatteren (1915 – 1991) fortsatt var i levende live da denne traff hitlistene, rundt 40 år efter:

Jeg kan ikke hevde annet enn at det vekker en smule skadefryd, for du må medgi at det ligger en slags pervers rettferdighet i det. La oss bare håpe den homofobe forfatteren, med sin stolte fortid i den russiske Stillehavsflåten, rakk å få den med seg.

Frykten for dumskap

Procrastinate.

Image by irisgodd3ss via Flickr

For tiden er jeg fordypet i en oversettelse fra engelsk til norsk (normert bokmål, ikke riksmål), av en bok som dypest sett omhandler vårt forbruk av tid, og, i siste instans, vår sløsing dermed (altså ingen litterær utfordring, som man vil forstå).

På originalsproget blir det dermed ikke til å komme forbi at procrastination er noe av en gjenganger – et ord jeg ikke er videre begeistret for på norsk, og som jeg konsekvent erstatter med «somling», «sløving», «latskap», «utsetting» og så videre. Joda, alternativene fins i overflod, uten at jeg skal forsøke meg på en utlegning om årsakene til at sproget vårt har slike rike forekomster av slikt.

Nu, mot slutten av boken, ergrer det meg likevel at jeg, tross uviljen mot ordet, ikke har brukt «prokrastinering» oftere, og her er årsaken:

Uviljen bunner nemlig i en minst like stor uvilje mot å akseptere at min uvilje har rot i folks negative respons på/til fremmedord, og det faktum at min ytterst sjeldne bruk av ordet har avstedkommet tomme blikk.

Unnlatelsen blir dermed en aksept av at vi her til lands er betraktelig dummere enn engelskmennene, som åpenbart ikke er i den fjerneste tvil om hva procrastination mon være. Ved å bringe prokrastinering, ikke som fenomen, men som ord, til fornyet(?) heder og verdighet, ville jeg signalisere at nordmenn, i alle fall i sproglig forstand, ikke er så dumme som hittil antatt.

Det kommer jeg imidlertid ikke til å gjøre.

P.S. Jeg har dog brukt ordet i to av bokens tilfeller, men nekter… Jeg nekter, sier jeg Dem, å utstyre det med forklarende fotnote. For en (rett nok berettiget) fallitterklæring det ville vært!

Hvorfor kjønnssegregert vin og brennevin?

killer Norwegian frozen caraway schnapps

Image by snigl3t via Flickr

En rask post, nu som dødlinjen for det siste oversettelsesprosjektet mitt, den svenske kokeboken Håkan Larssons fredagskveld (som den altså blir hetende på norsk), nærmer seg faretruende. Boken rummer blant annet en rekke vinanbefalinger, såvel som aperitiffer til de respektive rettene. I kapittelet som i øyeblikket bearbeides, anbefales for eksempel hjemmekrydret dram, basert på alkoholsvakt brennevin.

Og det var det som fikk meg til å stoppe opp et sekund, før jeg kaster meg over neste avsnitt:

Hvorfor ble det, en eller annen gang i vår sproghistorie, bestemt at brennevinet, åpenbart utledet av vinen, skulle være intetkjønn, når vinen granngivelig er han? Er det noe vi har importert fra söta bror der øst, der supandet er noe av en nasjonalsport, og både vin- og brennevin er intetkjønn?

Jeg fester lit til de foreløbig ikke-eksisterende lesernes vidd, men har, om ikke annet, fått utløp for min undring.

De er i det hele tatt utenomordentlig (som de sier) glade i det sterke, disse svenskene. Ulf Lundell foretrekker å brenne «mitt brännvin själv». For eksempel.