Mens vi venter på årets nyord

SELFIE: Fjern-selfie, tatt med wifi-styrt utløser.

SELFIE: Fjern-selfie, ad wifi-styrt utløser.

Sprogets dynamikk er gudskjelov just det, dynamisk, med ord som forlater og tilflyter vokabularet, i en tilsyneladende evig strøm. Kanskje skal vi også være glad norsk rettskrivning ikke lenger preges av normene i denne bloggen – skjønt jeg rett som det er lurer.

Ikke desto mindre tilføres sproget, i alle sine målformer, nye ord, kanskje ikke på årsbasis, men det tegner nesten til å bli en tradisjon. Som da «selfie» ifjor ble lansert, adskillige år på efterskudd, vil nok den erfarne Tumblr-bruker hevde, med brask, bram og megen medial hornmusikk.

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Nu er det vel ingen som ville hevde import en forutsetning for status som nyord, og jeg vil tro det knytter seg ikke så rent lite spenning, når Språkrådets nyord-komité – om en slik finnes – setter seg i stevne, til hvorledes rådet forholder seg til nyvinningene «sinnamiffer» (om aggressive MIFF-sympatisører) og «kokohøyre», forbeholdt uforsonlige høyrefolk på ytre flanke, med særegen sans for noget aparte stempling av «framandfolk» og egne meningsmotstandere.

Begge ord har, i løpet av sommermånedene 2014, fått så mange ben å gå på, at de på det nærmeste lyser Språkrådet lukt i fleisen.

Denne bloggeren venter i alle fall i den største spenning, om enn blottet for den angst og beven jeg vil tro preger nyss nevnte miljøer – i alle fall om nyordene blir selfiens mediaoppmerksomhet til del.

Kjør debatt!

Reklamer

Se opp for beskjedenskrytingen

Follow me on Twitter! @woofer_kyyivNyordene står i kø, og det er vel ikke til å komme forbi at noen av dem sitter lengre fremme i bevisstheten enn andre. Som da selfiene gjorde sin entré i norsk dagligtale her om året.

Forsøket på å introdusere phubbing (utledet av snubbing, altså å bevisst ignorere noen, og phone – altså phone snubbing, om du vil), ble ikke kronet med fullt så mye hell, efter hva jeg kan se.

Humblebragging

I det siste er jeg imidlertid blitt mer og mer oppmerksom på den engelske termen humblebragging, hvor hovedpoenget, altså å fremheve seg og sitt, gjennom å fordekke det med tilgjort uhøytidelighet eller tåpelig relativisering, som slett ikke skjuler det faktum at du granngivelig har svimlende 6000 følgere på Twitter:

 

#denfoelelsen, hva?

Spørsmålet er vel bare om nyordet får vind i de norske seilene, og om vi i så fall får en norsk variant. Sikkert er det i alle fall at «beskjedenskryt» ikke duger. At vi har fenomener som dekkes av begrepet derimot, fins det overhodet ingen tvil om. Bare se på nyhetsstrømmen din på Facebook eller Twitter.

Vi begår utilslørte forsøk på å skryte, alle som én, selv om enkelte tror disse metodene, tyvlånt fra Urban Dictionary, er til videre hjelp:

Uggggh just ate about fifteen piece of chocolate gotta learn to control myself when flying first class or they’ll cancel my modelling contract LOL :p #humblebrag

og

Your inflatable inner-tube is way cooler than my 80-foot yacht. You get to be so much closer to the water and to nature. I envy you, I really do.

Hvordan håndterer man slikt? Enkelte vet heldigvis råd:

Thanks, that means a lot. Another advantage of having an innertube is that I don’t have to fucking humble brag all the time about having a yacht.

Men jeg mener det: Sjekk ut noen av vennene dine. Enkelte gjør seg stor flid med bruk av metoden. Men den blir ikke mindre gjennemsiktig av den grunn.

Nei, jeg vet sannelig ikke …

Kanskje skulle vi bare beholde koketteriet?