Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Da den handlekraftige kulturminister Gulbrand Lunde i Quislings regjering ville få lærerne til å slutte mannjamt opp om det nazistiske Norges Lærersamband, bad han det kjente NS-medlem Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas,  om å utforme en manende appell til spredning over landet. Lærerne skulle vinnes for den nye tid.

Voss lot seg ikke be to ganger, og Lunde stilte bare ett vilkår: Den artikkelen han bestilte, måtte være på nynorsk.

Kilde: Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Advertisements

Ny målstrid i pressen?

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt på søndag. Lokalavisen Bladet «Tysnes» publiserer imidlertid ikke sakene mine i nettutgaven, men venter til torsdagens papiravis, slik at de rekker å få oversatt mitt ubegripelige bokmål til nynorsk. Det er, efter hva jeg forstår, ingen spesielt uvanlig praksis, selv om det naturligvis er synd at de dermed henvises til å servere gammelt nytt.

På just det punktet kjenner også jeg på Hannah Miriam Kolås’ indignasjon, over at sproget hennes ikke er riksavisene godt nok, men erkjenner jo, som nettopp eksemplifisert, at nynorskavisene ikke er det spor bedre. Det er klart jeg føler både sprog og identitet grundig underkjent av lokalavis-redaktøren, spesielt når avisen til alt overmål får billeder, så vel som tekst, uten fem øre i honorar. Men jeg finner en viss trøst i at merarbeidet med oversettelsen koster dem noe – noe jeg, som oversetter, er smertelig klar over.

Jeg må ærlig medgi at jeg nok syns både riks- og lokalpressen har et barnslig forhold til komplekset, spesielt når vi vet at landets befolkning sjelden har problemer med stoff skrevet på det som for enhver måtte være sidemål, liksom mine bokmålske kampreferater er fullkomment begripelige for de innfødte. Det er simpelthen vanskelig å forstå holdningene som annet enn rester av striden vi altså anså død og begravet. Kanskje er det også der bikkja ligger begravet; i riksavisenes frykt for at målbevegelsen mobiliserer sine unge til journalistutdannelse, for dermed å vinne landet – og avisene – for sin sak?

En slik mobilisering eksisterer nemlig, i NRKs Nynorsk mediesenter i Florø, som jevnlig rekrutterer unge journalistspirer til kurs og praksis, det siste ofte ved NRKs distriktskontorer. Noe tilsvarende fins ikke for aspirerende bokmålsjournalister.

Denne bloggeren har imidlertid visse problemer med å se at ordningen skulle avstedkomme nevneverdig akersgateinvasjon. Tross alt ligger det andre kriterier, enn de rent sproglige, til grunn for rekrutteringen (som vel også er stoppet helt opp). Det ser vi daglig, i journalistenes ubehjelpelige formuleringer og sproglige krumspring, kanskje spesielt i en tid der multimediale ferdigheter tillegges slik vekt. En tid som for øvrig preges av pressens tiltagende ubetydelighet. Det er klart det stiller slike anfektelser i et underlig lys.

Min kjærlighet for det nu avdøde riksmålet, forutsetter ikke et tilsvarende hat mot nynorsken. Av samme grunn forekommer stillingskrigen meg også så ubegripelig.

«Problemet» er ikke større enn at bokmålslesere forstår nynorskartikler, nesten like godt som nynorskleserne forstår dem som er skrevet på bokmål. Jada, det fins en liten forskjell, som det fremgår av foregående setning, men uoverkommelig, det er den altså ikke.

Kanhende ender vi en vakker dag med ett skriftsprog, uten at det utarter til samnorsken vi fikk i fanget hin århundre?

Med redaktørene vi har i dagens riks- og lokalpresse, forblir det imidlertid en svært fjern, om aldri så vakker, drøm.

I mellemtiden er det visst bare å hvesse pennene, godtfolk, for he is dead, but he won’t lie down.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Men altså, Hannah Miriam Kolås: I get you.

Ikke kødd med sidemålet!

IMG_0192.JPG

«Nu har jammen Oslo Arbeiderparti gått inn for fjerning av nynorsken», utbrøt kone pone i helgen. «Jeg er sikker på at det bare er for å tekkes førstegangsvelgerne». Rett nok er hun nynorskbruker selv, og ville dermed aldri ha tatt ord som «nu» eller «jeg» i sin munn, men her er det jeg som bestemmer. I bloggen, vel at bemærke.

«Nåja, motstanden kommer vel ikke bare fra førstegangsvelgerne, men det er vel ikke nynorsken de vil til livs, så meget som sidemålet – eller sidemålskarakteren», prøvde jeg. «Siden bare ti prosent av befolkningen bruker nynorsk, er det jo ikke så underlig at nynorsken for de fleste blir stående som eksponent for sidemålet. For 90 prosent av oss er det jo nynorsken som er sidemål. Hadde flertallet bestått av nynorskbrukere, er det vel ikke så utenkelig at de ville ha ønsket å kvitte seg med sidemålet, de også, selv om det for anledningen ville ha vært bokmål».

Jeg kikket på henne, og ante vel en litt drømmende fjernhet i blikket, mens jeg tenkte Quid erat demonstrandum.

For egen del må jeg medgi at jeg inntil relativt nylig har vært forholdsvis likegyldig til sidemålsundervisningen. Men det var til vi selv flyttet til fruens hjemstavn, som også er en nynorskkommune – med det til følge at vår en gang lille oslo- og bærumspike har fått nynorsk som hovedmål.

Uten sidemålsundervisningen ville hun altså være avskåret fra enhver mulighet til å lære det eneste skriftsproget man strengt tatt behøver.

Min ytterst situasjonsbetingede respons blir følgelig: Ikke kødd med sidemålet!

Tross alt er det egne kaker vi meler, her til lands, er det ikke? Det er i alle fall poenget ved bloggpostens resonnement.

«Slikleis», som gjengitt på tavlen i illustrasjonen, hører for øvrig til avkommets sproglige konstruksjoner. Og hvem kan vel klandre henne? I min tid het det riktignok «kvisleis», tillikemed «spynorsk ordliste», selvfølgelig.

Målformer, hørsel og misforståelser

Kvalpkvefs

Hørselen er ikke lenger hva den var, som seg hør og bør, to år efter rundingen av femtiårsmerket. Men det gjør jo ikke saken bedre at avkommet, som følge av vårt rundt femårige opphold i nynorskomgivelser, har gitt seg Aasen-målet i vold, med alt som dertil følger av misforståelser.

Datter: Eg har lyst på ein kvalp.
Far: Er du kvalm, vennen?

Datter: Eg vil sjå på TV.
Far: Hæ? Kjøpe TV?

Mor: Vi skal stoppe i Våge og se om de har flogepapir [både datter og fru snakker en slags miks].
Far: Hva sier du? Fargepapir?

Og jeg kunne fortsette, men det får holde med disse, mens de ennu er rykende ferske – ellers glemmer jeg dem vel bort, som vanlig. Det er alderen, vet De. Men jeg hører stadig «skulle», hvor avsender vitterlig sier «skule».

Alt, selvfølgelig, et spørsmål om sedvane. Én ting vil jeg imidlertid ha sagt: Hadde vi beholdt «hvalp» og «hveps», som for lengst er faset ut av bokmålet, og blitt klammeformer på riksmål, hadde det straks vært enklere å begripe seg på «kvalp» – om ikke nødvendigvis «kvefs».

Hva fruen og flogepapiret betreffer, kan det herved bekreftes at vi virkelig sliter med et flueproblem, uten at det dermed gjør resten av beretningen mindre sann:

Bergen som nynorskbastion

20131208-145043.jpg
At bergensdialekten befinner seg nærmere landsmålet enn bokmålet, tør være gammelt nytt. Likevel har riksmålet, og, efter hvert, bokmålet, bitt seg fast som skriftsprog. Det vil si: Inntil for en tyve–tredve år siden.

Som eksilbergenser har jeg vært forskånet for nærkontakt med utviklingen, men desto mer oppmerksom på den, eftersom jeg er blitt den servert i spredte blokker, som har hindret de umerkelige overgangenes sløvende effekt.

I dag er det ingen som lenger hever øyenbryn over nynorske bergenspublikasjoner. Visst mangler jeg vel empirisk belegg, men jeg våger likevel påstanden at den vedvarende tilflyttingen fra omegnskommunene, kommer til å forsterke just den utviklingen.

Ironisk nok, dog, øker forekomsten av bokmålsbrukere på landsbygden proporsjonalt med bergensforekomstens fall – noe som, før vi vet ordet av det, gjør bygdene til bokmålsbastioner, og den aktuelle byen tilsvarende for nynorsk.

Men helt ærlig: Når så du sist nyhetsinnslag fra Bergen, hvor reporteren ikke snakket nynorsk?

Sann. Mine. Ord.

Harald Hårfagres kongstanke snart en realitet

20130712-102505.jpg
Vi skal være glade for at riksmålet – skriftsproget som føres i denne bloggen – avgikk ved døden, efter at det ble klart at en forsvinnende, primært utdøende, del av befolkningen hadde det i daglig bruk.

Nøyaktig når det skjedde, skal være usagt, men jeg husker fortsatt da jeg leste de første Aftenposten-artiklene med «barnehage», «mage», «farge» og «flyger», på tampen av 1980-tallet – med haken vantro hvilende på brystkassen. Jeg tror det kan tjene som en indikator.

Men good riddance, altså. For det er grenser for hvor lenge en minoritet skal få herse med flertallet, skjønt riksmålstilhengerne sluttet med akkurat det på 1960-tallet, til tross for at Aftenposten selv holdt fanen høyt i enda 20 år – Morgenbladet enda høyere. Men det ga de opp, begge to, slik at riksmålet, som nu er helt forsvunnet (med det forbehold at skriftsproget Riksmålsforbundet idag forfekter, granngivelig er bokmål), står uten én eneste talsperson – denne bloggeren inkludert.

Bokmålet, som ligger aller nærmest dagligtalen til det store gross av befolkningen, er i dag i bruk hos 88 prosent av landets innbyggere, trolig nærmere 95 prosent, innen vi skriver 2025.

Ikke dermed sagt at de som fortsatt ivrer for deling av landet, er helt … hva skal vi si, utryddet. Det fins ennu tolv hissige prosent (jeg har tidligere operert med cirka ti prosent, som nok er nærmere sannheten, men tallene varierer, fra kilde til kilde), som ufortrødent kjemper for å dele landet i to, med kullsviertro på at nynorsken til slutt vinner frem. Og da ser jeg stort på det, for blant de tolv prosentene, finner vi også ufrivillige nynorskbrukere (denne bloggerens familie inkludert), som får målformen trædd nedover hodene, fordi de ved en inkurie – eller på annet vis – er havnet i en nynorskkommune, mens nynorskfamilier i bokmålskommunene får det som de vil.

Men ser vi på «nynorskbarnas» (anførselstegn, eftersom nynorsken ikke er deres foretrukne målform) fremferd i sosiale medier, taler tallene sitt ydderst tydelige sprog:

En hau [sic] med 8 eller 9 pynteputer i senga.
— «Nynorskpike» på Instagram

Hvor fikk du tak i den?
— «Nynorskpike» på Instagram

Det gir ingen mening.
— «Nynorskpike» på Instagram

Vi har det egentlig gøy på landet.
— Voksen «Nynorskkvinne» på Instagram

Noen som har lyst på kattunger?
— «Nynorskpike» på Instagram

And the list, som de sier, goes on. Selv om det blir så som så med rettskrivningen, og takke fanden for det. Det er ikke bare bare å holde tungemålet i rett munn.

Det ufattelige er bare at det altså fortsatt fins dem som mener at landet bør forbli delt, og som innrømmes svære, statlige summer til kampen – fra en stat som paradoksalt nok har i oppgave å holde nasjonen samlet. Litt som om ETA skulle berettiges overføringer fra den spanske stat, om det er lov å spissformulere litt.

Men fremtiden ligger, som vi vet, i ungdommen, og den ser ut som eksemplene over. Riksmålet er borte. One down, one to go.

Om ti–tyve år krones Harald Hårfagres kongstanke endelig med hell, skjønt det vel er i seneste laget å klippe seg.

Gråter over spilt mjølk

20120518-214623.jpg

Det er en tid for alt – også for sprog. Vårt (sprog, altså) er i en rivende utvikling. Har alltid vært det, i og for seg, med riksmålet og nynorsken liggende på rygg, hivende efter været, mens bokmålet fosser frem, ispedd så mange utenlandske lånord, at det virkelig skal bli interessant å følge ferden.

Riksmålet er altså henvist til en museumstilværelse (dog foreløbig kun denne bloggen) – tillikemed nynorsken. Vi kan like det eller ei, men fakta taler for seg, og det fins ikke én ting vi kan gjøre med det.

Dette siste er det enkelte som ikke har forstått, først og fremst Noregs mållag, later det til. Rett nok eksisterer Riksmålsforbundet fortsatt, men under sitt ytterst misvisende navn, siden forbundet ikke lenger befatter seg med riksmålet (skriftsproget som anvendes i denne bloggen), men det moderate bokmålet – altså den bokmålsformen som ligger tettest opp mot det utdødde riksmålet. Noregs mållag derimot, fortsetter kampen mot vindmøllene. Sist, i vinter, kunngjorde laget et par tusen nye medlemmer, i kjølvannet av en brudulje ingen lenger husker noe av (denne bloggeren inkludert). Symptomatisk nok i seg selv, men vel så betegnende er det at et par tusen nye medlemmer gir grunn til slik jubel. Det sier alt vi trenger å vite om stoda, i grunnen.

Vi snakker sekterisme, naturligvis. Og dem om det. Det fins overhodet ingen grunner til at noen av oss skal legge oss bort i sløsingen med krefter og ressurser. I et moderne demokrati skal det stå enhver fritt å sløse med kreftene, efter eget forgodtbefinnende.

Den seneste krampetrekningen er forbundet med billedet over. For straks oppunder nasjonaldagen selveste, stod følgende NTB-melding å lese i avisene (utdrag):

Fra sommeren av vil det bare være nynorsk lettmelk å oppdrive på Vestlandet. Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

– Dette er ei gladmelding for alle melkedrikkere på Vestlandet. Språk er identitet. Det er bra at Tine nå vil bruke nynorsk på kartongene, slik bøndene har bedt om, sier en fornøyd leder i Noregs Mållag, Håvard B. Øvregård.

Bergens Tidende 16.05.2012

Det hele opptar meg ærlig talt minimalt. Evner man ikke å se at det er kartongens innhold som teller, har man virkelig et problem. Rett nok er forkjempernes iver beundringsverdig, men akk så fåfengt. Samtlige vestlandsfylker er, så vidt vites, nynorskfylker. Ikke så meget fordi flertallet av innbyggerne taler og skriver nynorsk, som at kommuneflertallet har nynorsken som sin målform. Ser vi på Hordaland, med et folketall på rundt 490.000 individer, for eksempel, kan det være interessant å merke seg at administrasjonssenteret, bokmålskommunen Bergen, utgjør cirka 265.000 av de 490.000. Plusser vi på de forholdsvis store omegnskommunene, som i stadig økende grad gir seg bokmålet i vold, ser man at godt over halvparten av fylkets innbyggere er bokmålsbrukere.

Når det er sagt, er det like ubegripelig at de skulle ha problemer med nynorsk melk, som at målfolket har problemer med bokmål. For det er melk (eventuelt mjølk) vi snakker om, er det ikke?

Skulle man kjenne et snev av forakt for den nynorske kriblingen i halsen, når man svelger de dyrebare dråpene, får man heller gjøre som avisene foreslår:

Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

Det går rimeligvis den andre veien også. Men er det dette vi er redusert til? Er det noen som fortenker meg i en svak fornemmelse for skam?

Minst like stor var oppstandelsen blant bokmålstalende bergensere, den gang telefonkatalogen for Bergen ble innlemmet i fylkets, på 1970-tallet en gang. Like pinlig, naturligvis, som dagens melketildragelser. På den tiden er det likevel grunn til å tro at fylkets nynorskbrukere var omtrent like mange som bokmålsbrukerne. Så ikke i dag.

Nu er det ingen som bruker den lenger. Telefonkatalogen. Så sparer vi de trærne. Som igjen bringer meg i tanker om melkekartonger …

Avslutningsvis burde man kanskje trå litt varsomt. For la det ikke herske tvil om at det herefter blir helmelken som gjelder, her i huset. Det medfører imidlertid ingen endringer.

Frisprog.nu fortsetter for øvrig ufortrødent, som det eneste «riksmålsmuseet» denne bloggeren er kjent med – en oppgave Riksmålsforbundet med fordel kunne ha påtatt seg.

Lider nynorsken riksmålets skjebne?

La meg bare presisere at jeg ikke fant videosnutten spesielt underholdende (noe som sikkert også forklarer manglende kjennskap til Torsdag kveld fra Nydalen), men den tar likevel opp en aktuell problemstilling – som stiller det voldsomme fokuset på målformen i et pussig lys, antallet berørte tatt i betraktning.

Av samme grunn finner jeg det vanskelig å mobilisere bestemte holdninger til saken.

Vestlandets lyriske åre

Hallstein Bronskimlet d.a.y. -- dikterhøvding fra Volda

Det går en lyrisk åre gjennem vårt nynorske sproglandskap, skal vi dømme efter den voldsomme trangen til poetisk uttrykk blant våre nynorskbrukere, spesielt blant dem som bor på Vestlandet. Det ser vi ikke minst i bygden vi bebor, og på Vestlandet for øvrig, der hver grend har inntil adskillige hobbypoeter, hvis lyriske ferdigheter lovprises av sambygdingene – som ikke begriper at just deres bygdeskald ikke forlengst er opptatt i den nasjonale kanon, liksom Kjell Aukrusts Hallstein Bronskimlet d.a.y., som også anser seg en av de fire store, som det fremgår av denne Wikipedia-artikkelen:

[…] Bronskimlet d.a.y. beskrives som et forfattergeni fra Sunnmøre, bekymret for sin dikterbjerk, plagsom gjest for sin forlegger, beundret av sin gårdsgutt og ustoppelig i sine skriverier som verken blir lest eller anerkjent. Har mottatt en rekke stipendier, og advarte under et foredrag på Vestlandet mot å få flere barn enn tre, ettersom statistikken viser at hvert fjerde barn blir en kineser.

Hallstein mener selv at han er en av de fire store, uten at det presiseres hvem han skal fortrenge. Han har også et sterkt ønske om at Grotten blir stilt til disposisjon for ham, slik at han slipper å ligge anføttes med sin forlegger når han er i Oslo.

Bronskimlet d.a.y. har markert seg som en av våre mest originale og dyptpløyende lyrikere i diktsamlingen «Eg baska meg trøyt».

Stor indignasjon

Dikterhøvdingen fra Volda bragte meg ellers i tanker om bygdas indignasjon over at regionpressen (nærmere bestemt Bergens Tidende) ikke gjorde vår lokale sommerfestival til førstesidestoff – noe som ble gjenstand for megen misnøye i lokalavisspaltene. Festivalen ble behørig dekket, så vidt jeg husker også i større omfang enn den skulle tilsi, men det er rimeligvis ikke nok for kulturens navle og vugge (som enhver norsk bygd naturlig nok er). Bakgrunnen for assosiasjonen står å lese i denne faksimilen, fra Hallstein Bronskimlet d.a.y : en av de fire store, Kjell Aukrust (Cappelen 1997):

Vonbroten vestlending -- Hallstein Bronskimlet d.a.y.

Jeg håper du tilgir digresjonen, men jeg er overbevist om at fenomenet, tillikemed lyrisk storhet, er en sentral ingrediens i det ny- og vestnorske selvbildet.

Det geniale bedraget

Det kan være vanskelig for oss bymennesker å få helt tak på opphavet til all denne diktertrangen, som kommer til uttrykk i lokalavis-dikt, epiloger og kåserier, som fremføres med malmfull røst i ungdomshusene rundt om. Kan det hele bero på den enkle genistreken sidemålsmotstanderne (og dermed motstanderne av nynorsk) i sin tid begikk, da de klarte å overbevise nynorskfolket om at landsmålet/nynorsken er et utmerket skriftsprog – til viser og dikt (underforstått: men lite annet)?

Noen må ha tatt dem på ordet, til de grader at litteraturen, visekunsten, ja sågar norske blogger, flommer over av nynorsk lyrikk. Jeg skal ikke begi meg ut på noen prosentuell gjetning, men andelen overgår de 12,9 prosentene som har nynorsk hovedmål i grunnskolen, med flere titalls prosentpoeng – så mye tror jeg vi med sikkerhet kan fastslå.

Antydningen at nynorsk egner seg spesielt godt til lyrikk, må ha blitt oppfattet som bevis for at enhver nynorsk tekst formelig strutter av lyriske kvaliteter. Stort annerledes kan man ikke forstå at nynorsk skrift og tale er jevngodt med høyverdig poesi, og at så å si hver eneste nynorskbruker anser seg en av de fire store (eller noe der omkring). Innslaget av poeter begrenser seg nemlig ikke til en håndfull diktere per bygd. Nei, hver eneste familie har minst én, og alle er like forfjamset over at det ennu ikke har avstedkommet heder og global berømmelse – og det enda alle sier nynorsk egner seg så godt til lyrikk!

Om «alle» innerst inne mener akkurat det, se det er jo en annen sak. Men påstanden har fungert utmerket som forsonende argument, og holder tross alt nynorskfolket beskjeftiget, med dikt og annet fanteri.

2012 vil med andre ord bli nok et stort år for stor, nynorsk lyrikk av alle avskygninger.

Med det ønskes det aller beste for det nye året, både for dikterhøvdinger av alle slag – og de noe mer prosaiske blant oss.

P.S. Herregud, jeg håper ikke bloggposten tas til inntekt for egen misnøye med – eller er til forkleinelse for – den enkelte poesiutøvers prestasjoner. Tvert om, vil jeg nok si. Den er utelukkende uttrykk for oppriktig undring over det kollektive nynorskfenomenet, og over at vi bokmålinger og riksmålinger ikke i samme grad ligger under for samme tilbøyelighet. Bare så det er sagt.