Alarmerende visitorannonsering


Man satt fordypet i bloggstatistikk, og fastslo rimelig fort at den neimen ikke disker opp med altfor mange «visitorer», som man lett kan forledes til å si, når man ferdes i engelsksproglige landskap.

For det er vel just slikt vi er troende til å si, her til lands, der kunngjøringer de senere år er blitt «annonseringer», slik Aftenposten så forbilledlig illustrerer, i dagens tekst:

«Den sosiale mediegiganten [Facebook, bloggers anm.] har annonsert at de er i ferd med å gjøre endringer i måten nyhetsstrømmen tilpasser seg brukerne på.»

Hvortil vi selvfølgelig kan innvende at selskapet neppe har ofret én annonsekrone, men så er det vel uvegerlig slik blitt, at engelske announcements fort blir annonseringer, liksom det 21. århundres urovekkende utviklinger, direkte «alarmerende» er blitt.

En sykdom som rimeligvis har sneket seg inn ad oversatte nyhetsmeldinger utenlands fra, fordi de norske formidlerne mangler kjennskap til ordenes norske motsats.

Nu vil imidlertid lykken det slik at vi eksporterer sproglige pussigheter også, som da NEWSinENGLISH.no i dag … annonserte(?) at enda to «fryktmistenkte» er pågrepet, og er ikke alene om det. De fleste norske nettaviser tyr til «terror», i stedet for «terrorism», når de bringer tidender til et internasjonalt klientell. Og riktig nok, frykten er granngivelig terrorismens fremste mål. Så da så.

Med det kan det vel fastslås at noen dagers bitching skulle være unnagjort, i én fyndig bloggpost.

Ikke verst!

Advertisements

Målformer, hørsel og misforståelser

Kvalpkvefs

Hørselen er ikke lenger hva den var, som seg hør og bør, to år efter rundingen av femtiårsmerket. Men det gjør jo ikke saken bedre at avkommet, som følge av vårt rundt femårige opphold i nynorskomgivelser, har gitt seg Aasen-målet i vold, med alt som dertil følger av misforståelser.

Datter: Eg har lyst på ein kvalp.
Far: Er du kvalm, vennen?

Datter: Eg vil sjå på TV.
Far: Hæ? Kjøpe TV?

Mor: Vi skal stoppe i Våge og se om de har flogepapir [både datter og fru snakker en slags miks].
Far: Hva sier du? Fargepapir?

Og jeg kunne fortsette, men det får holde med disse, mens de ennu er rykende ferske – ellers glemmer jeg dem vel bort, som vanlig. Det er alderen, vet De. Men jeg hører stadig «skulle», hvor avsender vitterlig sier «skule».

Alt, selvfølgelig, et spørsmål om sedvane. Én ting vil jeg imidlertid ha sagt: Hadde vi beholdt «hvalp» og «hveps», som for lengst er faset ut av bokmålet, og blitt klammeformer på riksmål, hadde det straks vært enklere å begripe seg på «kvalp» – om ikke nødvendigvis «kvefs».

Hva fruen og flogepapiret betreffer, kan det herved bekreftes at vi virkelig sliter med et flueproblem, uten at det dermed gjør resten av beretningen mindre sann: