Sprogbombe

Russian F1 grenade.

Militærerfaring og sproglidenskap ender stundom i de underligste anfektelser, som den plutselige erkjennelsen at granatsplinter og håndgranatsplinter (hvorav én avbildet til høyre, markert med ringen som er festet dertil) kan, men ikke må, være to ytterst forskjellige ting – utover at de rimeligvis har forskjellig opphav, hva dimensjoner betreffer, i ethvert fall.

Det ene kan i begge tilfeller volde stor skade, om det rammer hvor det ikke bør (eller bør, som formodentlig er avsenders intensjon), det andre er en innretning, som sikrer at håndgranaten ikke går av før brukeren hadde tenkt. Hvilket ingenlunde medfører at håndgranatbruk er blottet for splintskader, som rimeligvis ikke har det bøss med sikringssplinten å bestille.

Hva ordet «splint» ellers måtte ha av implikasjoner, som «tater», «fant» eller «flis», orker jeg simpelthen ikke engang overveie (skrev han, og gjorde just det).

Enhver som herav måtte slutte at undertegnede muligens ligger under for en smule overdreven og arkaisk sprogfiksering, vil, efter alle solemerker, ikke være helt på villspor.

Advertisements

Engasjementsregler eller stridsretningslinjer?

Jack Sparrow

I en reportasje om norske rederiers bruk av privat vakthold i Det indiske hav i går aftes, ble det snakket meget om de såkalte «reglene for engasjement», som påkalte adskillige WTF-er hos en gammel promp som meg.

Rett nok er det mange år siden jeg spankulerte rundt i grønt og viftet med våpen, men det være lov å spørre hvilket engasjement de egentlig sikter til. Jeg mister nattesøvnen av slikt snakk.

Nu er jeg naturligvis ikke dummere enn at jeg skjønte det var tale om det man på engelsk kaller rules of engagement – altså nedfelte retningslinjer for stridssituasjoner. Men det er da virkelig på tide å legge av seg disse direkte oversettelsene, som ovenikjøpet avslører et totalt fravær av forståelse for emnets virkelige innhold.

Eller hva, Krinken?

Det vakte imidlertid en smule engasjement her i gård. Den skal de i alle fall ha.