Hjelp, jeg er korrekturlest!

20140318-085458.jpg

Gjennem de fem siste årene har jeg oversatt fjorten bøker. Det har med andre ord ikke vært hovedgeskjeften, men én av flere, som rett nok har fylt stadig mer av dagene, tidkrevende og hårdt arbeid, som det tross alt er (skjønt sambygdingene tror jeg ikke har stort å bedrive, siden jeg hverken er i Nordsjøen fjorten dager i strekk, eller driver noe gårdsbruk).

Nu har det seg likevel slik at jeg har vært henvist til å korrekturlese tretten av dem egenhendig. Selv om egenkorrektur aldri er å anbefale, har det hatt sine fordeler, som bevaring av tilsiktet skriftnorm, for eksempel, eftersom jeg tross alt skriver et moderat bokmål i det daglige (altså ikke riksmål, som her).

Forleden fikk jeg imidlertid den sist oversatte boken, Vassili Zaitsevs En snikskytters dagbok (bilde over og under), i posten, opprinnelig planlagt som innbundet utgivelse, men endte mellem myke permer.

20140318-085518.jpg

Men det var ikke den eneste nyheten. Siden forlaget denne gang var nytt, for meg, vel å merke, var også arbeidsmetodene nye. Selv om jeg foreløbig kun har lest cirka tyve sider, er det blitt mer enn tydelig at boken er korrekturlest, kanskje noe mer enn tilsiktet – fra mitt ståsted betraktet, i ethvert fall. Rett nok merkes det kun på små pussigheter, som at «jakten» plutselig lyder «jakta», mens «antagelig» lyser meg lukt i fleisen, bare at det er skrevet «antakelig»!

Hva gir du meg?

Født og oppvokst, som jeg er, mellem fjellem syv der vest, svevde jeg i villfarelsen at «Heisann, og duddliattentei, for sola og deg og meg!» egentlig lød «Heisann, og duddliattentei, for Solan og deg og meg!», utenkelig som «sola» engang lød – like til puberteten. Jeg antar at det forklarer sjokktilstanden jeg fortsatt befinner meg i, efter dager med boken i hus.

Det skal for øvrig medgis at oversettelsen, selv før korrektur, rummer adskillige muntlige utlegninger, som «beina» og «Hæla sammen!» (en kortversjon av den uformelle marsjordren «Hæla sammen, marsj!»). For eksempel skrev jeg faktisk, som gjengitt i bildet for oven:

Sjetilov nynnet på ei låt mens han funderte på om han skulle innfri ønsket.

Med «ei» og allting (skjønt korrekturleseren helt overså det manglende kommaet, oppsatt som han eller hun må ha vært, på å knerte en-endelser). Man er jo ikke helt forstokket!

Kun en anelse chockeret, altså. Men gjør regning med å ha kommet til hektene innen bjerken springer ut.

Nu og vel&vel. Jeg antar det er godt nok for de svinene.

– Dette har bare hendt én gang tidligere – nyheter – Dagbladet.no

- Dette har bare hendt én gang tidligere - nyheter - Dagbladet.no

Men språkguru Per Egil Hegge er fornøyd så lenge spalta ikke døpes «Spjåket vårt».

(Dagbladet): Korrekturlesernes dager er over, noe som var ekstra tydelig i Aftenpostens kulturbilag på fredag.

Per Egil Hegges vanligvis plettfrie spalte «Språket vårt» var plutselig omdøpt til «Spåket vårt», og mangler altså en r. Nå er riktignok ikke Dagbladet selv avisa med færrest trykkleifsvin på skogen, men hvordan kunne dette skje en av landets største språkguruer?

via – Dette har bare hendt én gang tidligere – nyheter – Dagbladet.no.