Den selvmotsigende ungkars-tilværelsen

Ung kar og gammel kar i Caprinos 'Syvende far i huset'

I egnen har vi en dame fra den sydlige halvkule, som med ujevne mellemrum formidler ungmøer fra hjemlandet til bygdens ikke lenger fullt så unge ungkarer.

Nu er i og for seg trafikken denne bloggposten relativt uvedkommende, om vi ser bort fra det sølle faktum at den initierte ens refleksjon over ungkars-begrepets gyldighet, i de tilårskomne segmentene av standen.

Noe tilsvarende har vi nemlig ikke for den kvinnelige motparten, utover «peppermø» og «gammel jomfru» (som bringer denne bloggeren i tanker om den bergenske aldersinstitusjonen Frøkenstiftelsen), mens «gutta» fritt kan velge mellem «ungkar», som nevnt, «drengkall», «garçon», «peppersvenn» og «sveinkall», efter hva man, ad ordbøkene, har klart å bringe i erfaring, som det stundom heter i avisene.

For øvrig inkluderer ingen av alternativene dame-ekvivalentenes implisitte referanse til kyskhet.

Hele komplekset foresvever antagelig den reflekterte leser relativt uinteressant, idet begrepet engang er så vidt befestet, og vinner selvfølgelig min sympati derfor. Men i en samtid som, i fullt alvor, diskuterer innføring av kjønnsnøytralt «hen», som erstatning for «hun» og «han», ville det trolig være rimelig også å vurdere gamle menns nominelle ungdommelighet, når sproget nekter kvinnene det samme.

Skal kvinnene, alt idet de runder sine første 30, utstyres med pepperbøsse og hederskront peppermø-benevnelse, vil jeg tro det fremstår både rett og både rimelig å gjøre mennene den samme æren.

Når alt kommer til alt, er det jo ikke slik at peppersvenn-begrepet ikke fins.

Akk, det er mangt som svirrer for ens indre på en søndag. Så stopper nok også saken der.

Ulødig tankespinn har sin verdi, det med.

Foto: Ung kar og gammel kar i Ivo Caprinos gjengivelse av Syvende far i huset.

P.S. Bloggposten er, grunnet Bygde-Norges sterke begrensninger på ytringsfrihet ifm spørsmål som mangler positivt fortegn, endret. Dog uten konsekvenser for postens essens.

Ordboklig uenighet

I forbindelse med en pågående bokoversettelse, skulle jeg nettopp ta tak i følgende passus på engelsk:

When activated, the fight or flight response causes a surge of adrenalin and other stress hormones to pump through our body. This surge is the force that allows a person to run through the flames of a burning house to rescue a trapped child. Or to stay low and quiet if an intruder is ransacking their house.

Intet spesielt deri, vil nok de fleste tenke, meg selv inkludert. Følgelig oversatte jeg slik (merk at dette er en pre-korrektur-oversettelse – understrekninger tilføyd for anledningen):

Når det er aktivert, gir kjemp eller flykt-instinktet et kick av adrenalin og andre hormoner, som raser gjennom kroppen. Dette kicket gir den styrken som bidrar til at en person kan springe gjennom et brennende hus, for å redde et barn som er fanget av flammene. Eller til å forholde seg rolig og taus, mens en inntrenger romsterer i huset.

(Selv jeg ser at den der må bygges om litt.)

Men da skal jeg hilse og si at stavekontrollen ga beskjed! At den ikke kjenner sammenstillingen «flykt-instinktet», var nesten som forventet (jeg er vant til grunnløse irettesettelser fra stavekontrollen). Verre var det imidlertid at de ovenfor understrekte ordene var markert som feil (det første med grønn strek, for å indikere syntaksfeil, i dette tilfellet kjønnet på «kick», det andre i rødt).

Jeg kunne ha sverget på at lånordet «kick» (engelsk for «spark») er et intetkjønnsord, slik «spark» er det på norsk, og har følgelig alltid snakket om å få et kick – av hva det nå skulle være. Samtidig så jeg ikke bort fra at jeg kan ha blitt offer for en parallell til andre utbredte misforståelser, Som at CV (curriculum vitae) og design er henholdsvis han- og intetkjønnsord, mens de derimot er henholdsvis intet og han, respektive. Følgelig konsulterte jeg ordbøkene, som åpenbart ikke later til å enes.

La oss først se hva Ruth V. Fjelds Bokmål rettskrivningsordbok (Kunnskapsforlaget) sier:

kick /kikk/-en; -er, -ene

  1. sterk opplevelse
  2. rus
Nynorsk: kick
Publikasjon: Bokmål

Dernest Tor Guttus Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget):

kickII[kikk] -et, – ( fam.)

1 (brå, kraftig) inspirasjon; puff: det var reportasjen om fallskjermhopping som gav meg kicket til å …
2 rusvirkning av narkotikum
Etym.: eng. ‘spark’
Publikasjon: Norsk ordbok

Jaha? Det ble man jo klokere av.

Siden mavefølelsen – og gammel sedvane – forteller meg at vi snakker intetkjønn, forholder jeg meg til Guttus kjønnsbestemmelse, men tillater meg likevel å undres over slike diskrepanser.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du skulle ha bestemte syn på saken.

Hvorfor kjønnssegregert vin og brennevin?

killer Norwegian frozen caraway schnapps

Image by snigl3t via Flickr

En rask post, nu som dødlinjen for det siste oversettelsesprosjektet mitt, den svenske kokeboken Håkan Larssons fredagskveld (som den altså blir hetende på norsk), nærmer seg faretruende. Boken rummer blant annet en rekke vinanbefalinger, såvel som aperitiffer til de respektive rettene. I kapittelet som i øyeblikket bearbeides, anbefales for eksempel hjemmekrydret dram, basert på alkoholsvakt brennevin.

Og det var det som fikk meg til å stoppe opp et sekund, før jeg kaster meg over neste avsnitt:

Hvorfor ble det, en eller annen gang i vår sproghistorie, bestemt at brennevinet, åpenbart utledet av vinen, skulle være intetkjønn, når vinen granngivelig er han? Er det noe vi har importert fra söta bror der øst, der supandet er noe av en nasjonalsport, og både vin- og brennevin er intetkjønn?

Jeg fester lit til de foreløbig ikke-eksisterende lesernes vidd, men har, om ikke annet, fått utløp for min undring.

De er i det hele tatt utenomordentlig (som de sier) glade i det sterke, disse svenskene. Ulf Lundell foretrekker å brenne «mitt brännvin själv». For eksempel.