Ikke kampskrift for riksmålet

A question and exclamation mark of jigsaw puzz...

Image by Horia Varlan via Flickr

Det er travle tider, som så langt har hindret forberedelsene til en slags offisiell blogglansering, men jeg vil gjerne oppklare en misforståelse som alt synes å ha funnet rotfeste:

Frisprog.nu skal overhodet ikke tjene som forkjemper for riksmålet i skole og samfunn – eller som bolverk mot bokmål, nynorsk og sidemålsundervisning. Tvert om ville det være ønskelig om kvaliteten på sistnevnte fikk et løft. Selv skriver jeg til vanlig et såkalt moderat bokmål, og er ytterst komfortabel med det. Å skrive som her, ville jeg finne høyst unaturlig. For det er bare å se i øynene: Riksmål er det ingen som skriver lenger, selv om Riksmålsforbundet har valgt å kalle det moderate bokmålet riksmål (en tilsnikelse jeg skal komme tilbake til ved et senere høve).

Følgende presisering synes derfor riktig: Frisprog.nu skal tjene som en smått uhøytidelig, lett nostalgisk blogg, som et levende forum til fremme av riksmålets bevarelse, i antikvarisk, nær museal forstand – ikke gjenninføring. Årsaken er at det, efter Riksmålsforbundets ovenfor nevnte bokmålstilsnikelse, ikke lenger fins instanser med det mål for øye.

Av samme grunn som nevnt innledningsvis, beklager jeg at lanseringen – og viktig e-postkommunikasjon – trekker ut. Det skulle ikke ta for lang tid før bloggen er noenlunde på skinner igjen.

Reklamer

Til riksmålets fremme

Featured

Frisprog 23. mai 1953. Klikk for større versjonDet var en tid, faktisk ikke for så fryktelig lenge siden, da man kunne skjelne mellem riksmål og bokmål. De tyve siste årene har det imidlertid funnet sted en gradvis prosess, umerkelig, nesten, der for eksempel Aftenposten smått om senn faset ut ord som have, flyver, efter, sne, vidne og så videre og så videre. Alt mens Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi gradvis tilnærmet seg bokmålet, mens bokmålet på sin side tillot «gamle» former, som syv, tyve, hverken og så videre – former som i noen tiår hadde vært forbudt, til man innså at de fortsatt var i utstrakt bruk.

Men det er riksmålet, ikke bokmålet, som har strukket seg lengst. I så stor grad at skillene, som engang gjorde at man kunne skjelne mellem de to, praktisk talt ikke lenger eksisterer.

Null målstrid

Frisprog.nu er en blogg som har utspring i ønsket om å bevare, ikke innføre, riksmålet som norsk skriftsprog. Den er med andre ord ingen kampblogg, ingen fanebærer for sidemålets bekjempelse, intet bolverk mot nynorsk og såkalt «norskdom», men en kanal for videreføring av arven efter riksmålet – det riksmålet Riksmålsforbundet har forlatt. Man kan kanskje si at den er for riksmålet, hva høgnorskforkjemperne er for Mållaget, dog uten den militante tilnærmelsen.

Tvert om er det en erkjennelse at den er et nostalgisk fenomen for spesielt interesserte – mennesker som kunne tenke seg å beholde og videreføre kunnskapen om dette elegante skriftsproget.

Politisk befinner bloggen seg for øvrig ingensteds, med mer enn tilstrekkelig hjerterum for venstreradikale som konservative sprogelskere.

Kulturblogg

Det lyder pretensiøst, men det foreligger ingen andre ambisjoner enn å innby til debatt, deling av kunnskap og, kanhende, tjene som kilde for spesielt interesserte, gjennem å belyse heldige og mindre heldige sider ved utviklingen av sproget vårt. Bloggen er et høyst privat initiativ, der håpet er at flere bidragsydere kommer til, som en uformell sammenslutning, med én felles interesse. Selv om sprog er utgangspunktet, innbys det til skriverier om kultur i videste forstand – så lenge det er skrevet på riksmål (utlagt: ikke det Riksmålsforbundet av det 21. århundre kaller riksmål, men heller ikke nødvendigvis så ortodokst som i denne teksten).

Navnet

Bloggen har lånt navn fra den uavhengige riksmålsavisen Frisprog, hvis utgave for 23. mai 1953 er gjengitt i faksimilen over:

Frisprog var en avis som ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk og senere uavhengig fra 1953 til 1986. De første redaktører var Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert, og senere ble Frisprog overtatt av Arne Bonde, André Savik og Stig Michaelsen. Avisen var innledningsvis først og fremst et kamporgan, men utviklet seg etterhvert til et organisatorisk uavhengig kulturorgan med hovedvekt på litteratur og annen kunst.

Første nummer kom ut i mai 1953. Våren 1954 flyttet Frisprog inn i den gamle stallen i bakgården til Universitetsgaten 14. Stallen hadde tilhørt Francis Bulls far, Edvard Bull, som var huslege for Ibsen og Bjørnson, og ble tegnet om av arkitekt Arnstein Arneberg mens fru Wigert spadde ut hestemøkk som lå igjen. Det første året stod Øistein Parmann for redaksjonen, på permisjon fra Morgenbladet. I 1981 ble avisen solgt til Arne Bonde, og var deretter ikke lenger Foreldreaksjonens avis. Da Bonde ble sjef for NRK P2, lå avisen nede et halvt års tid, før den gjenoppstod under Media Invests eierskap høsten 1984. I april 1986 ble den lagt ned. [1]

Wikipedia

Selv om bloggen ikke har intensjoner om å være et kampskrift, som den trykte originalen, var navnet, og tradisjonene det rummer, simpelthen for godt til å dø hen – spesielt med toppdomenet .nu bak. Det står vel ikke til å nekte at navnevalget er utslag av et ønske om å surfe på den gamle hedersavisens renomme, blant eventuelle overlevende, som måtte ha erindringer om den.

Skrive for Frisprog.nu?

Kunne du tenke deg å bidra? I så fall håper jeg du gir beskjed gjennem dette kontaktskjemaet:

Hjertelig velkommen som leser – og bidragsyder, om det kunne friste.

Ny blogg in da hood

Jarle leser "Ordet"Det var en tid, for noen og 30 år siden, da jeg svevde i villfarelsen at riksmålet hadde en fremtid – i den sterkt konservative formen det den gang hadde. Som hårdnakket bruker, er det ikke fritt for at norsklæreren unnlot å tiltalte meg ved mitt egentlige navn. «Du, Riksmål, kan du svare på det,» spurte han i klasserummet, om han følte han hadde en problemstilling som kunne stille meg tilstrekkelig til veggs. En lek som utspant seg gjennem tre gymnasår, i en fornøyelig form for gjensidig respekt.

Men det er, som nevnt, over 30 år siden nu. Man modnes nå (joda, det fins tilfeller der nu er fullkomment malplassert) engang med årene, og det gikk ikke mange av dem før jeg fant min naturlige plass i den moderate bokmålsfolden (kall det gjerne Aftenposten-riksmål – eller Aftenposten-bokmål, om du vil). Når alt kommer til alt, handler sprogbruk hovedsakelig om kommunikasjon, som, om jeg skal være ærlig, fungerer dårlig om man fremstår som en arkaisk sprognisse.

Allergisk reaksjon

For halvannet år siden skjedde det imidlertid noe som fremtvang en underlig og uforutsett reaksjon, da vår lille familie flyttet til en landsens nynorskbastion. Reaksjonen var sterkt allergisk, med utslag som en kraftig hang til enhver form for urbanisme og hovedstadsforherligelse – og innmeldelse i Riksmålsforbundet (som billedet for oven indikerer).

Efter noen ukers, om det ikke er blitt måneders, blogging på ortodokst riksmål, er jeg kommet til at det tross alt ikke faller meg helt naturlig, sånn i det daglige, å holde meg med en strikt og konservativ form av skriftsproget. Ønsket om å gjenoppta det ordinære riksmålet (utlagt: det moderate bokmålet) i daglig bruk, ble for sterkt, samtidig som jeg fastslo at det ville være for galt om det opprinnelige riksmålet blir stående helt uten noen form for kanal (for la oss innse det: Riksmålsforbundet selv er ingenlunde en slik kanal – og jeg kjenner ikke til andre).

Bidragsydere velkomne

Så lett som det er blitt å opprette blogger nu om dagen, gikk det altså til at denne bloggen fikk sin tilblivelse en sen februareftermiddag. Og resten er, som de sier, historie. Men jeg har ingen planer om å la den forbli en personlig sak. Tvert om håper jeg bloggen kan utvikle seg til et levende forum, til det opprinnelige riksmålets bevarelse, som et preserverende tiltak for kommende slekter – og uten noen verdens intensjoner om å kjempe for dets plass i det daglige sproglandskapet. Det tror jeg trengs, liksom høgnorsken har sine forkjempere på motsatt hold (skjønt jeg forestiller meg at de faktisk har grovt forregnede intensjoner om å innføre formen).

Jeg bærer derfor på et lønnlig håp om å få likesinnede med meg, men det skal jeg komme tilbake til i en senere post.