Ordboklig uenighet

I forbindelse med en pågående bokoversettelse, skulle jeg nettopp ta tak i følgende passus på engelsk:

When activated, the fight or flight response causes a surge of adrenalin and other stress hormones to pump through our body. This surge is the force that allows a person to run through the flames of a burning house to rescue a trapped child. Or to stay low and quiet if an intruder is ransacking their house.

Intet spesielt deri, vil nok de fleste tenke, meg selv inkludert. Følgelig oversatte jeg slik (merk at dette er en pre-korrektur-oversettelse – understrekninger tilføyd for anledningen):

Når det er aktivert, gir kjemp eller flykt-instinktet et kick av adrenalin og andre hormoner, som raser gjennom kroppen. Dette kicket gir den styrken som bidrar til at en person kan springe gjennom et brennende hus, for å redde et barn som er fanget av flammene. Eller til å forholde seg rolig og taus, mens en inntrenger romsterer i huset.

(Selv jeg ser at den der må bygges om litt.)

Men da skal jeg hilse og si at stavekontrollen ga beskjed! At den ikke kjenner sammenstillingen «flykt-instinktet», var nesten som forventet (jeg er vant til grunnløse irettesettelser fra stavekontrollen). Verre var det imidlertid at de ovenfor understrekte ordene var markert som feil (det første med grønn strek, for å indikere syntaksfeil, i dette tilfellet kjønnet på «kick», det andre i rødt).

Jeg kunne ha sverget på at lånordet «kick» (engelsk for «spark») er et intetkjønnsord, slik «spark» er det på norsk, og har følgelig alltid snakket om å få et kick – av hva det nå skulle være. Samtidig så jeg ikke bort fra at jeg kan ha blitt offer for en parallell til andre utbredte misforståelser, Som at CV (curriculum vitae) og design er henholdsvis han- og intetkjønnsord, mens de derimot er henholdsvis intet og han, respektive. Følgelig konsulterte jeg ordbøkene, som åpenbart ikke later til å enes.

La oss først se hva Ruth V. Fjelds Bokmål rettskrivningsordbok (Kunnskapsforlaget) sier:

kick /kikk/-en; -er, -ene

  1. sterk opplevelse
  2. rus
Nynorsk: kick
Publikasjon: Bokmål

Dernest Tor Guttus Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget):

kickII[kikk] -et, – ( fam.)

1 (brå, kraftig) inspirasjon; puff: det var reportasjen om fallskjermhopping som gav meg kicket til å …
2 rusvirkning av narkotikum
Etym.: eng. ‘spark’
Publikasjon: Norsk ordbok

Jaha? Det ble man jo klokere av.

Siden mavefølelsen – og gammel sedvane – forteller meg at vi snakker intetkjønn, forholder jeg meg til Guttus kjønnsbestemmelse, men tillater meg likevel å undres over slike diskrepanser.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du skulle ha bestemte syn på saken.

Frykten for dumskap

Procrastinate.

Image by irisgodd3ss via Flickr

For tiden er jeg fordypet i en oversettelse fra engelsk til norsk (normert bokmål, ikke riksmål), av en bok som dypest sett omhandler vårt forbruk av tid, og, i siste instans, vår sløsing dermed (altså ingen litterær utfordring, som man vil forstå).

På originalsproget blir det dermed ikke til å komme forbi at procrastination er noe av en gjenganger – et ord jeg ikke er videre begeistret for på norsk, og som jeg konsekvent erstatter med «somling», «sløving», «latskap», «utsetting» og så videre. Joda, alternativene fins i overflod, uten at jeg skal forsøke meg på en utlegning om årsakene til at sproget vårt har slike rike forekomster av slikt.

Nu, mot slutten av boken, ergrer det meg likevel at jeg, tross uviljen mot ordet, ikke har brukt «prokrastinering» oftere, og her er årsaken:

Uviljen bunner nemlig i en minst like stor uvilje mot å akseptere at min uvilje har rot i folks negative respons på/til fremmedord, og det faktum at min ytterst sjeldne bruk av ordet har avstedkommet tomme blikk.

Unnlatelsen blir dermed en aksept av at vi her til lands er betraktelig dummere enn engelskmennene, som åpenbart ikke er i den fjerneste tvil om hva procrastination mon være. Ved å bringe prokrastinering, ikke som fenomen, men som ord, til fornyet(?) heder og verdighet, ville jeg signalisere at nordmenn, i alle fall i sproglig forstand, ikke er så dumme som hittil antatt.

Det kommer jeg imidlertid ikke til å gjøre.

P.S. Jeg har dog brukt ordet i to av bokens tilfeller, men nekter… Jeg nekter, sier jeg Dem, å utstyre det med forklarende fotnote. For en (rett nok berettiget) fallitterklæring det ville vært!