Durabelig eller drabelig?

Duraabelig

Jeg var i bet for et ord, her i går, og ga meg til å søke ordbøkene for synonymer til henholdsvis «formidabel», «svær», «veldig», «voldsom», «stor», «enorm» og mere til, uten at ordet, som jeg faktisk hadde på tungespissen, manifesterte seg – og tungespissen vil fortsatt ikke gi slipp.

Derimot avslørte søket noen oppdagelser, som slike søk ofte gjør. Av hvilken grunn ordbøker absolutt er å anbefale, som sporadisk lektyre, selv om det hender man begynner å lure, noen ganger. For skal vi tro Ordnett.no, som baserer seg på flere av Kunnskapsforlagets ordbøker, er «durabelig» fullt gangbar norsk, noe som for alvor fikk meg til å stusse, enda jeg utmerket vel vet at det er i bruk hos svært mange – sannsynligvis hos flertallet.

Min teori er denne:

I dagligtale har «drabelig» ganske enkelt ikke vært nok, når behovet for dramatisk effekt har meldt seg. Følgelig halte man ordet ut, til «d-r-a-a-belig», som med letthet kunne lyde som «der-a-a-belig» eller «dur-a-a-belig», gjerne ledsaget av gestikulerende fakter, som for liksom å visualisere det drabeliges drabelighet.

Og «durabelig» var født.

Likevel har jeg sett folk hevde at det er forskjell på «drabelig» og «durabelig», uten nærmere spesifisering av forskjellens natur. Men jeg tror ikke den fins, for ordbøkene definerer ordene slik:

drabelig -; veldig; kraftig: en drabelig porsjon / de kjempet drabelig

ETYMOLOGI mnty. ‘fortreffelig, betydelig’, eg. ‘treffende’, jf. sv. drabba ramme, hjemsøke

Publikasjon: Norsk ordbok

og

durabelig -; svær; drabelig: en durabelig niste / et durabelig slagsmål, oppgjør

ETYMOLOGI se ▶-lig

Publikasjon: Norsk ordbok

Og nu begynner vi å snakke! Om vi ser på det svenske verbet «att drabbas», snakker vi altså om noe så kraftfullt at det er rammende. For dersom ordet skulle tillegges annen betydning enn svenske «drabbande», og man skulle finne noen etymologisk logikk deri, måtte det bli det engelske «durable» – altså det slitesterke og varige.

Men det nekter de norske ordbøkene altså for, foruten at det ville gjøre den utbredte bruken desto mer ubegripelig – og misforstått.

Følgelig blir det min påstand at «durabelig» er havnet i ordbøkene av ren uaktsomhet – eller som aksept av at det er den feilaktige, verbalt (og, efterhvert, skriftlig) dramatiserte, bruken som tross alt er mest utbredt.

Men det er bare en teori, da.

Advertisements

Bevis ingen bevis

Norges Lover

Image by 2Tales via Flickr

En gang i tiden kunne vi lese at det forelå bevis for hva det nu skulle være, og dermed føle visshet for at det faktisk var bevist.

Med den generelle globaliseringen, og forskjellige former for oversettelser (ikke minst i TV-teksting og oversatte kommunikeer fra nyhetsbyråene), legges imidlertid kun én forståelse av det engelske ordet «evidence» til grunn for vår gjengse oppfatning, nemlig «bevis».

Ser vi derimot nærmere på Merriam-Websters definisjon av ordet, finner vi følgende:

  1. a : an outward sign : indication b : something that furnishes proof : testimony; specifically : something legally submitted to a tribunal to ascertain the truth of a matter
  2. : one who bears witness; especially : one who voluntarily confesses a crime and testifies for the prosecution against his accomplices
in evidence

  1. : to be seen : conspicuous <trim lawns … are everywhere in evidenceAmerican Guide Series: North Carolina>
  2. : as evidence

Mens Ordnett.no, basert på Tanums Store blå, gir følgende forklaring:

bevis

1.
  • argument
  • bekreftelse
  • demonstrasjon
  • dokumentasjon
  • eksempel
  • evidens
  • godtgjørelse (-ing)
  • heimel (hjemmel)
  • indisium
  • kriterium
  • prov
  • påvisning
  • støtte
  • syn for sagn
  • tegn
  • uttrykk
  • vitnesbyrd
2.
  • attest
  • bong
  • bevitnelse
  • erklæring
  • gjeldsbevis
  • kupong
  • kvittering
  • lapp
  • pant

Det ville føre for vidt å gå nærmere inn på de forskjellige bruksområdene av ordet, men jeg tror vi med noen grad av visshet kan fastslå at det beviste, slik ordet er kommet til anvendelse, ingenlunde er bevist, og at vi heller ikke har noe enkelt ord som kan gi den nødvendige distingveringen.

Det eneste måtte være at vi sluttet å bruke «bevis» i betydningen evidens (altså at det foreligger ting som tyder på at…), til fordel for «ugjendrivelige bevis» kontra (ubeviste) «bevis». Eller at vi begynner å gjøre forskjell på beviser og ugjendrivelige beviser, muligens.

Det enkleste hadde kanskje vært å bruke «evidens» i de fleste tilfellene.

Tross alt skal man være helt sikker før man tar ordet «bevis» i sin munn. Det er vi ikke i dag.

P.S. Jeg poster bloggposter på impuls. Underforstått: de er aldri videre gjennomtenkte. Aldri. Noen minutter efter posting, er jeg imidlertid kommet til at evidens gjør susen for meg, når det jeg vil ha sagt, er at «det foreligger ting som tyder på at…». Ulempen er selvfølgelig at Folk flest™ har en iboende uvilje mot ord som ligner fremmedord, slik «evidens» gjør. Men bryr det oss?