Harald Hårfagres kongstanke snart en realitet

20130712-102505.jpg
Vi skal være glade for at riksmålet – skriftsproget som føres i denne bloggen – avgikk ved døden, efter at det ble klart at en forsvinnende, primært utdøende, del av befolkningen hadde det i daglig bruk.

Nøyaktig når det skjedde, skal være usagt, men jeg husker fortsatt da jeg leste de første Aftenposten-artiklene med «barnehage», «mage», «farge» og «flyger», på tampen av 1980-tallet – med haken vantro hvilende på brystkassen. Jeg tror det kan tjene som en indikator.

Men good riddance, altså. For det er grenser for hvor lenge en minoritet skal få herse med flertallet, skjønt riksmålstilhengerne sluttet med akkurat det på 1960-tallet, til tross for at Aftenposten selv holdt fanen høyt i enda 20 år – Morgenbladet enda høyere. Men det ga de opp, begge to, slik at riksmålet, som nu er helt forsvunnet (med det forbehold at skriftsproget Riksmålsforbundet idag forfekter, granngivelig er bokmål), står uten én eneste talsperson – denne bloggeren inkludert.

Bokmålet, som ligger aller nærmest dagligtalen til det store gross av befolkningen, er i dag i bruk hos 88 prosent av landets innbyggere, trolig nærmere 95 prosent, innen vi skriver 2025.

Ikke dermed sagt at de som fortsatt ivrer for deling av landet, er helt … hva skal vi si, utryddet. Det fins ennu tolv hissige prosent (jeg har tidligere operert med cirka ti prosent, som nok er nærmere sannheten, men tallene varierer, fra kilde til kilde), som ufortrødent kjemper for å dele landet i to, med kullsviertro på at nynorsken til slutt vinner frem. Og da ser jeg stort på det, for blant de tolv prosentene, finner vi også ufrivillige nynorskbrukere (denne bloggerens familie inkludert), som får målformen trædd nedover hodene, fordi de ved en inkurie – eller på annet vis – er havnet i en nynorskkommune, mens nynorskfamilier i bokmålskommunene får det som de vil.

Men ser vi på «nynorskbarnas» (anførselstegn, eftersom nynorsken ikke er deres foretrukne målform) fremferd i sosiale medier, taler tallene sitt ydderst tydelige sprog:

En hau [sic] med 8 eller 9 pynteputer i senga.
— «Nynorskpike» på Instagram

Hvor fikk du tak i den?
— «Nynorskpike» på Instagram

Det gir ingen mening.
— «Nynorskpike» på Instagram

Vi har det egentlig gøy på landet.
— Voksen «Nynorskkvinne» på Instagram

Noen som har lyst på kattunger?
— «Nynorskpike» på Instagram

And the list, som de sier, goes on. Selv om det blir så som så med rettskrivningen, og takke fanden for det. Det er ikke bare bare å holde tungemålet i rett munn.

Det ufattelige er bare at det altså fortsatt fins dem som mener at landet bør forbli delt, og som innrømmes svære, statlige summer til kampen – fra en stat som paradoksalt nok har i oppgave å holde nasjonen samlet. Litt som om ETA skulle berettiges overføringer fra den spanske stat, om det er lov å spissformulere litt.

Men fremtiden ligger, som vi vet, i ungdommen, og den ser ut som eksemplene over. Riksmålet er borte. One down, one to go.

Om ti–tyve år krones Harald Hårfagres kongstanke endelig med hell, skjønt det vel er i seneste laget å klippe seg.

Velsignet være Aasen

Ivar Aasen (1891)

Image via Wikipedia

Man kan sikker mene mangt om at vi holder oss med to skriftsprog her til lands, men det hender jeg tar meg i å lure.

Som da vår syvårige, bokmålstalende datter her om dagen kunne rapportere at hun hadde kommet i skade for å skrive rett på klasserumstavlen i tirsdagens norsktime.

Hun skulle skrive kjøkkenet (anførselstegnene er utelatt av årsaker som snart kommer for en dag), men klasket panne da hun noterte seg at den ene k-en var utelatt.

Til alt hell bruker selvsamme skole nynorsk som hovedmål, og den bokmålske feilstavelsen «kjøken» ble, som ved et trylleslag, korrekt.

«Hurra for Aasen,» ropte den lettede far, som for en stakket stund valgte å overse misforståelsene sprogforvirringen ellers steller i stand.