Litterær begrepsforvirring

white wooden bookshelves

Bøker. Fotograf: mentatdgt på Pexels.com

Det har alltid undret meg at våre lommer er så uegnet for pocketbøkene. Naturligvis kan vi heller betegne dem uinnbundne, uten at det nødvendigvis er så sant. For visst er de vel innbundet – om ikke nødvendigvis på samme vis.

Som motstander av overdreven anglifisering, smerter det å medgi at det engelske sproget er forspent med de langt mer begripelige betegnelsene «paperback» og «hardback», samtidig som jeg sliter med å akseptere at vi benevner de papirinnbundne overdimensjonerte «lommebøker» – og kun den ene innbindnings-varianten «innbundet».

Forslag til gode alternativer mottas med takk, med løfter om at de vil bli formidlet rette instans.

En strøtanke kun, i forbindelse med at jeg for øyeblikket kjører ekstrakorrektur på en innbundet bok jeg for en tid tilbake oversatte, fordi den også skal utgis som «lommebok». På bok-, ikke på riksmål.

Med den bekymringen ferdigluftet, vender jeg tilbake til korrekturen.

Reklamer

Kan man være både pro- og antisemitt?

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Togende sinnamiffere: Pro én slags semitter, anti en annen (egen illustrasjon).

I mange år har jeg stundom målbåret en liten fanesak, der jeg forsøksvis har luftet tanken om at antisemittisme-begrepet, slik det ble lansert av den tyske rasehygienikeren (skjønt det ingenlunde var hans virke) Wilhelm Marr i 1897, muligens er en smule villedende. Innarbeidet, ja visst, men ikke desto mindre villedende. Dog uten å vinne nevneverdig gehør.

Rasjonalet er enkelt nok:

Kan man være for noen ting, vil det alltid finnes dem som er mot det. I dette tilfellet semitter.

Og hvem er mon de? Jo:

  • Arabere
  • Assyrere
  • Jøder

I sin tid inkluderte termen også arameere, fønikere, hebreere, kanaanitter, akkadere, ammoniter, babylonere, kaldeere og elamitter, men vi ser jo ikke stort til dem, nu om dagen, så vi får vel nøye oss med de ovenforstående tre (kilde: Wikipedia). Semittiske sprog blir en helt annen ting, altogether.

Interessant nok er dermed våre hjemlige israelvenner muligens antisemitter av verste sort, idet at få overgår deres antipati mot det store gross av semittiske folkeslag, representert ved araberne og assyrerne – til de andre semittenes, altså israelernes – fordel. Pro og anti på én gang. Det krever en avklaring, som pro- eller antisemittisme-begrepet overhodet ikke dekker.

«Javel», kan man muligens innvende, «men nu er jo antisemitt-betegnelsen så pass innarbeidet, at det ville bli for dumt å omkalfatre den hederskronte, tyske rasistens begrepsverden» (rett skal imidlertid være rett: Marr ba svært tynt om tilgivelse, på sine gamle dager).

Mon det. Det eneste sikre er at der noen er pro arabere, assyrere eller jøder, er andre anti hele hurven – eller, som tilfellet oftest er, ett eller to av «underbrukene».

For egen del er derfor antisemitt-betegnelsen erklært død og maktesløs, og jeg erklærer meg i samme momangen prosemitt, i ordets egentlige forstand

Men det er meg, da.