Hjelp, jeg er korrekturlest!

20140318-085458.jpg

Gjennem de fem siste årene har jeg oversatt fjorten bøker. Det har med andre ord ikke vært hovedgeskjeften, men én av flere, som rett nok har fylt stadig mer av dagene, tidkrevende og hårdt arbeid, som det tross alt er (skjønt sambygdingene tror jeg ikke har stort å bedrive, siden jeg hverken er i Nordsjøen fjorten dager i strekk, eller driver noe gårdsbruk).

Nu har det seg likevel slik at jeg har vært henvist til å korrekturlese tretten av dem egenhendig. Selv om egenkorrektur aldri er å anbefale, har det hatt sine fordeler, som bevaring av tilsiktet skriftnorm, for eksempel, eftersom jeg tross alt skriver et moderat bokmål i det daglige (altså ikke riksmål, som her).

Forleden fikk jeg imidlertid den sist oversatte boken, Vassili Zaitsevs En snikskytters dagbok (bilde over og under), i posten, opprinnelig planlagt som innbundet utgivelse, men endte mellem myke permer.

20140318-085518.jpg

Men det var ikke den eneste nyheten. Siden forlaget denne gang var nytt, for meg, vel å merke, var også arbeidsmetodene nye. Selv om jeg foreløbig kun har lest cirka tyve sider, er det blitt mer enn tydelig at boken er korrekturlest, kanskje noe mer enn tilsiktet – fra mitt ståsted betraktet, i ethvert fall. Rett nok merkes det kun på små pussigheter, som at «jakten» plutselig lyder «jakta», mens «antagelig» lyser meg lukt i fleisen, bare at det er skrevet «antakelig»!

Hva gir du meg?

Født og oppvokst, som jeg er, mellem fjellem syv der vest, svevde jeg i villfarelsen at «Heisann, og duddliattentei, for sola og deg og meg!» egentlig lød «Heisann, og duddliattentei, for Solan og deg og meg!», utenkelig som «sola» engang lød – like til puberteten. Jeg antar at det forklarer sjokktilstanden jeg fortsatt befinner meg i, efter dager med boken i hus.

Det skal for øvrig medgis at oversettelsen, selv før korrektur, rummer adskillige muntlige utlegninger, som «beina» og «Hæla sammen!» (en kortversjon av den uformelle marsjordren «Hæla sammen, marsj!»). For eksempel skrev jeg faktisk, som gjengitt i bildet for oven:

Sjetilov nynnet på ei låt mens han funderte på om han skulle innfri ønsket.

Med «ei» og allting (skjønt korrekturleseren helt overså det manglende kommaet, oppsatt som han eller hun må ha vært, på å knerte en-endelser). Man er jo ikke helt forstokket!

Kun en anelse chockeret, altså. Men gjør regning med å ha kommet til hektene innen bjerken springer ut.

Nu og vel&vel. Jeg antar det er godt nok for de svinene.

Reklamer

Rettferdigheten seirer – til slutt

Norwegian Navy Parade Uniform

Oversetteryrket har sine utfordringer, og det slett ikke på det sproglige feltet alene. Rett som det er, må man avfinne seg med at man bidrar til spredning av høyst tvilsomt tankegods, slik jeg selv erfarte her om året, da jeg oversatte biografiene til tre ikke-angrende nazister, fra Adolf Hitlers nærmeste krets.

Det er klart det forvolder noen moralske anfektelser, men det påhviler nå engang oversetter å formidle ånden i forfatters skrift, så genuint, ubesudlet og uforfalsket som overhodet mulig, men med sproglige grep som gjør teksten funksjonell i nyoversettelsen. For det skulle vel ha tatt seg ut om oversetter, av hensyn til omtalte folkeslag eller den gode smak, tilla Føreren jødedyrkende tilbøyeligheter, i en eventuell oversettelse av Mein Kampf (som Karl Ove Knausgård for øvrig gruset alle utsikter til). Sant?

Følgelig kastet jeg kvalene på båten, da jeg i dag formidlet en homofob passus, først gjengitt på originalsproget, dernest i min oversettelse (mine uthvevelser):

Of course, a uniform shirt is merely external, just an object. But just try one on – suddenly you want to straighten up and throw back your shoulders. And unless you’re a pansy, or some sort of sickly specimen, you immediately feel the urge to test your strength – to do a couple of pull-ups, or a few bench presses.

Som ble:

Nå er selvfølgelig uniformskjorter lite annet enn noe man har utenpå, et sølle klesplagg. Men prøv å ha en på. Med ett kjenner du trangen til å stramme deg opp og trekke skuldrene tilbake. Og med mindre du er homo, eller et sykelig eksemplar av menneskearten, kjenner du straks lysten til å prøve din egen styrke – å ta et par kroppshevinger eller benkpress.

Rett nok fins det noen mindre, smått divergerende, fortolkninger av pansy-begrepet, men vi skjønner vel alle hvor forfatteren vil (det var i alle fall ikke stemorsblomster!).

Interessant nok dreier det seg om en hvit- og blåstripet telnjasjka, det vi gamle marinegutter kaller en blåkantskjorte (i mine dager var den hvit, med én blå kant langs kraven, mens den moderne varianten er en kopi av den russiske – et utslag av den kolde krigens endelikt, for alt hva jeg vet).

Interessant, fordi forfatteren (1915 – 1991) fortsatt var i levende live da denne traff hitlistene, rundt 40 år efter:

Jeg kan ikke hevde annet enn at det vekker en smule skadefryd, for du må medgi at det ligger en slags pervers rettferdighet i det. La oss bare håpe den homofobe forfatteren, med sin stolte fortid i den russiske Stillehavsflåten, rakk å få den med seg.