Litterær begrepsforvirring

white wooden bookshelves

Bøker. Fotograf: mentatdgt på Pexels.com

Det har alltid undret meg at våre lommer er så uegnet for pocketbøkene. Naturligvis kan vi heller betegne dem uinnbundne, uten at det nødvendigvis er så sant. For visst er de vel innbundet – om ikke nødvendigvis på samme vis.

Som motstander av overdreven anglifisering, smerter det å medgi at det engelske sproget er forspent med de langt mer begripelige betegnelsene «paperback» og «hardback», samtidig som jeg sliter med å akseptere at vi benevner de papirinnbundne overdimensjonerte «lommebøker» – og kun den ene innbindnings-varianten «innbundet».

Forslag til gode alternativer mottas med takk, med løfter om at de vil bli formidlet rette instans.

En strøtanke kun, i forbindelse med at jeg for øyeblikket kjører ekstrakorrektur på en innbundet bok jeg for en tid tilbake oversatte, fordi den også skal utgis som «lommebok». På bok-, ikke på riksmål.

Med den bekymringen ferdigluftet, vender jeg tilbake til korrekturen.

Reklamer

NAOB: Ny ordbok fritt tilgjengelig

naob

Småmanipulert skjermdump fra NAOB.no.

Om bare få uker, onsdag 24. januar, lanseres Det Norske Akademis ordbok, NAOB, med megen brask og formodentlig bram, skjønt den alt har vært tilgjengelig siden straks oppunder jul.

«Boken», bestående av 225.000 artikler, 300.000 sitater, og innhold nok til å fylle tolv samfulle bind, er til allmenn nytte og glede, og altså utgitt av Det Norske Akademi (for språk og litteratur), i sin tid varm forsvarer av riksmålsk sprog og litteratur, tillikemed Riksmålsforbundet. I sin tid, vel å merke.

– NAOB-redaksjonen vil takke for mye fint å sitere fra, og også for hyggelig respons på forespørselen om å sende inn forslag til sitater til redaksjonen. Kom gjerne med flere, sier Petter Henriksen, prosjektleder for boken.

I hvilken grad synderlig riksmål er å oppdrive i oppslagsverket, har jeg ennu ikke prøvd å bringe på det rene, men er normen som i såkalte riksmålskretser av det énogtyvende århundre forøvrig, er det de benevner riksmål, ventelig de facto bokmål.

Ikke desto mindre et kjærkomment bidrag til sprogrøkten, som et samarbeid mellem Kunnskapsforlaget (kjent for kommersielle Ordnett.no, Tanums Store osv) og akademiet selv.

Da gjenstår det kun å sette bokmerke: NAOB.no

Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Da den handlekraftige kulturminister Gulbrand Lunde i Quislings regjering ville få lærerne til å slutte mannjamt opp om det nazistiske Norges Lærersamband, bad han det kjente NS-medlem Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas,  om å utforme en manende appell til spredning over landet. Lærerne skulle vinnes for den nye tid.

Voss lot seg ikke be to ganger, og Lunde stilte bare ett vilkår: Den artikkelen han bestilte, måtte være på nynorsk.

Kilde: Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Dagens sprogblomst, 24. desember 2016

Det er snart gått ett år siden Frisprog.nus siste sprogblomst, 28. januar i år, og jeg er forholdsvis viss på at jeg helt sikkert kunne ha vært mer oppmerksom – noe jeg uheldigvis ikke er. I motsetning til min Facebook-venn, André Eidskrem, som selv forklarer så forbilledlig, slik at jeg slipper:

Saken for øvrig finner du her.

Vel vitende om at min uoppmerksomhet gjennem året, har bidratt til at mang en sprogblomst har avblomstret, uten å bli verdige mottagere til del, syns jeg VG (eller VG Nett) fortjener denne, nu som vi først er blitt den vàr.

Hurra for VG – og god jul, både til avisen og alle som måtte slumpe til å lese dette!

Parverb-fenomenet er selvfølgelig behørig dekket flere vegne, ikke minst hos Aftenpostens eminente Hegge.

Ser jeg dobbelt?

En brille

En brille. Virkelig?

«Er det noen som har sett brillene mine?» hender det jeg roper, lykkelig uvitende om at de faktisk befinner seg på nesetippen.

For jeg omtaler dem i flertall, skjønt de granngivelig er ett par kun, liksom et par bukser, snarere enn én bukse.

Jeg grunnet over dette, da jeg passerte Interoptik-butikken (med én k, kjeden er nok svensk eller dansk) for oven, hvis billede jeg altså tok, i den hensikt å arrestere dem for sprogbruken, tross en murrende mistanke om at «en brille» muligens er lov.

Det var lite annet å gjøre enn å slå det opp, og riktig nok:

brille S -n, -r

1 to forbundne (linse)glass til styrking eller beskyttelse av synet (i entall mest fagspråk)
en god brille

(i flertall) et par briller / bruke briller // se tingene gjennom en annens briller ikke ha noen selvstendig mening / se tingene gjennom fargede briller ikke være uhildet i sitt syn

2 støttelager på dreiebenk

3 jernklave i skjøtsbarmen på seil; kort stropp til gitau på gaffelseil

ETYMOLOGI nedertysk; samme ord som ▶beryll

– Kilde: Norsk ordbok

Tillatt, altså, gudene vet hvor lenge, uten at det vil få meg til å efterlyse «brillen min», neste gang «den» måtte finne det opportunt å forville seg på nesetippen.

Innarbeidet sedvane hos optikere, så vel som i ordbøker, tyder i alle fall på at et par briller i realiteten er to.

Det kommer, hadde jeg nær sagt, an på brillene som ser?

Jajajj … Man har slikt å gjøre.

Hvem er disse mænd?

Fluer i smekken

To fluer i én smekk

To fluer i én smekk. Bloggers montasje

Du ser det hele tiden, stort sett overalt, når du oppfordres til å «slå to fluer i én smekk» (eller «en smekk», som de vel helst er troende til å skrive). Som altså er hva du ser i billedet over.

En skulle tro det var unødvendig, men siden det åpenbart er det, nevner man, sånn i forbifarten, at man skal slå fluene i ett smekk.

Ja, De forstår …

Dagens sprogblomst, 28. januar 2016

tillitvekkende

Vi har mange ord og uttrykk, som nesten konsekvent skrives og uttales feil, og dermed gradvis utvikles til korrekt norsk. Ett av ordene som nesten uten unntak skrives og uttales feil, er «tillitvekkende», oftest skrevet som «tillitsvekkende».

Den vilfarne s-en er utvilsomt ment som en genitivs- eller fuge-s (folk har jo de ymseste intensjoner med den), selv om konstruksjonen altså betyr noe som svekker tilliten.

Desto gledeligere, selvfølgelig, når aviser en sjelden gang begår korrekt norsk, til alt overmål en avis som ikke har slikt for vane.

Æres den som imidlertid æres bør. Dagens sprogblomst går dermed til Dagbladet, som – utvilsomt til en forandring – har annammet en vesentlig nyanse.

Det går lang tid mellem disse funnene, men jeg lover å formidle dem, de få gangene de kommer min vei.

P.S. Hva artikkelens øvrige rettskrivning betreffer, er jeg redd den ikke holder samme mål (om den er som de pleier). Så har man heller ikke lest den. Den aktuelle mellemtittelen fanget imidlertid ens blikk.