Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Da den handlekraftige kulturminister Gulbrand Lunde i Quislings regjering ville få lærerne til å slutte mannjamt opp om det nazistiske Norges Lærersamband, bad han det kjente NS-medlem Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas,  om å utforme en manende appell til spredning over landet. Lærerne skulle vinnes for den nye tid.

Voss lot seg ikke be to ganger, og Lunde stilte bare ett vilkår: Den artikkelen han bestilte, måtte være på nynorsk.

Kilde: Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Reklamer

Dagens sprogblomst, 24. desember 2016

Det er snart gått ett år siden Frisprog.nus siste sprogblomst, 28. januar i år, og jeg er forholdsvis viss på at jeg helt sikkert kunne ha vært mer oppmerksom – noe jeg uheldigvis ikke er. I motsetning til min Facebook-venn, André Eidskrem, som selv forklarer så forbilledlig, slik at jeg slipper:

Saken for øvrig finner du her.

Vel vitende om at min uoppmerksomhet gjennem året, har bidratt til at mang en sprogblomst har avblomstret, uten å bli verdige mottagere til del, syns jeg VG (eller VG Nett) fortjener denne, nu som vi først er blitt den vàr.

Hurra for VG – og god jul, både til avisen og alle som måtte slumpe til å lese dette!

Parverb-fenomenet er selvfølgelig behørig dekket flere vegne, ikke minst hos Aftenpostens eminente Hegge.

Ser jeg dobbelt?

En brille

En brille. Virkelig?

«Er det noen som har sett brillene mine?» hender det jeg roper, lykkelig uvitende om at de faktisk befinner seg på nesetippen.

For jeg omtaler dem i flertall, skjønt de granngivelig er ett par kun, liksom et par bukser, snarere enn én bukse.

Jeg grunnet over dette, da jeg passerte Interoptik-butikken (med én k, kjeden er nok svensk eller dansk) for oven, hvis billede jeg altså tok, i den hensikt å arrestere dem for sprogbruken, tross en murrende mistanke om at «en brille» muligens er lov.

Det var lite annet å gjøre enn å slå det opp, og riktig nok:

brille S -n, -r

1 to forbundne (linse)glass til styrking eller beskyttelse av synet (i entall mest fagspråk)
en god brille

(i flertall) et par briller / bruke briller // se tingene gjennom en annens briller ikke ha noen selvstendig mening / se tingene gjennom fargede briller ikke være uhildet i sitt syn

2 støttelager på dreiebenk

3 jernklave i skjøtsbarmen på seil; kort stropp til gitau på gaffelseil

ETYMOLOGI nedertysk; samme ord som ▶beryll

– Kilde: Norsk ordbok

Tillatt, altså, gudene vet hvor lenge, uten at det vil få meg til å efterlyse «brillen min», neste gang «den» måtte finne det opportunt å forville seg på nesetippen.

Innarbeidet sedvane hos optikere, så vel som i ordbøker, tyder i alle fall på at et par briller i realiteten er to.

Det kommer, hadde jeg nær sagt, an på brillene som ser?

Jajajj … Man har slikt å gjøre.

Hvem er disse mænd?

Fluer i smekken

To fluer i én smekk

To fluer i én smekk. Bloggers montasje

Du ser det hele tiden, stort sett overalt, når du oppfordres til å «slå to fluer i én smekk» (eller «en smekk», som de vel helst er troende til å skrive). Som altså er hva du ser i billedet over.

En skulle tro det var unødvendig, men siden det åpenbart er det, nevner man, sånn i forbifarten, at man skal slå fluene i ett smekk.

Ja, De forstår …

Dagens sprogblomst, 28. januar 2016

tillitvekkende

Vi har mange ord og uttrykk, som nesten konsekvent skrives og uttales feil, og dermed gradvis utvikles til korrekt norsk. Ett av ordene som nesten uten unntak skrives og uttales feil, er «tillitvekkende», oftest skrevet som «tillitsvekkende».

Den vilfarne s-en er utvilsomt ment som en genitivs- eller fuge-s (folk har jo de ymseste intensjoner med den), selv om konstruksjonen altså betyr noe som svekker tilliten.

Desto gledeligere, selvfølgelig, når aviser en sjelden gang begår korrekt norsk, til alt overmål en avis som ikke har slikt for vane.

Æres den som imidlertid æres bør. Dagens sprogblomst går dermed til Dagbladet, som – utvilsomt til en forandring – har annammet en vesentlig nyanse.

Det går lang tid mellem disse funnene, men jeg lover å formidle dem, de få gangene de kommer min vei.

P.S. Hva artikkelens øvrige rettskrivning betreffer, er jeg redd den ikke holder samme mål (om den er som de pleier). Så har man heller ikke lest den. Den aktuelle mellemtittelen fanget imidlertid ens blikk.

Dagens sprogblomst 24. november 2015

levende_skjold

Frisprog.nu innstifter den uformelle prisen Dagens sprogblomst, som går til medier som skriver ellers ofte feilstavede eller -anvendte ord og formuleringer korrekt. En oppgave som er langt mer overkommelig enn å påpeke feil, hvis forekomst beklageligvis er betydelig større.

Idag går sprogblomsten til NRK.no og journalist Anja Strønen, som helt korrekt omtaler levende skjold som just «levende skjold», ulikt den stadig mer utbredte misforståelsen «menneskelige skjold», av engelske «human shields», som på korrekt norsk har en liten vri.

Saken for øvrig, som ikke er gjennemgått av Frisprog.nu, og meget vel kan rumme adskillige skrivefeil av annet slag, kan leses i sin helhet her:

www.nrk.no/urix/frykter-kristne-gisler-brukt-som-levende-skjold-1.12668566

Frisprog.nus sprogblomst er med dette å anse overbragt. Redaksjonen gratulerer.

Dagens sprogblomst er en uformell pris, innstiftet av Frisprog.nu, som tildeles medier og journalister, som, i strid med utbredt praksis, skriver gitte ord og formuleringer korrekt. Prisen vil ingenlunde bli en daglig foreteelse, men vil definitivt være dagens den aktuelle dagen. Det beror både på det enkle faktum at Frisprog.nu-redaksjonen ikke bestandig har anledning til å følge med, og at korrekt sprog i media simpelthen ikke er hverdagskost.

Den selvmotsigende ungkars-tilværelsen

Ung kar og gammel kar i Caprinos 'Syvende far i huset'

I egnen har vi en dame fra den sydlige halvkule, som med ujevne mellemrum formidler ungmøer fra hjemlandet til bygdens ikke lenger fullt så unge ungkarer.

Nu er i og for seg trafikken denne bloggposten relativt uvedkommende, om vi ser bort fra det sølle faktum at den initierte ens refleksjon over ungkars-begrepets gyldighet, i de tilårskomne segmentene av standen.

Noe tilsvarende har vi nemlig ikke for den kvinnelige motparten, utover «peppermø» og «gammel jomfru» (som bringer denne bloggeren i tanker om den bergenske aldersinstitusjonen Frøkenstiftelsen), mens «gutta» fritt kan velge mellem «ungkar», som nevnt, «drengkall», «garçon», «peppersvenn» og «sveinkall», efter hva man, ad ordbøkene, har klart å bringe i erfaring, som det stundom heter i avisene.

For øvrig inkluderer ingen av alternativene dame-ekvivalentenes implisitte referanse til kyskhet.

Hele komplekset foresvever antagelig den reflekterte leser relativt uinteressant, idet begrepet engang er så vidt befestet, og vinner selvfølgelig min sympati derfor. Men i en samtid som, i fullt alvor, diskuterer innføring av kjønnsnøytralt «hen», som erstatning for «hun» og «han», ville det trolig være rimelig også å vurdere gamle menns nominelle ungdommelighet, når sproget nekter kvinnene det samme.

Skal kvinnene, alt idet de runder sine første 30, utstyres med pepperbøsse og hederskront peppermø-benevnelse, vil jeg tro det fremstår både rett og både rimelig å gjøre mennene den samme æren.

Når alt kommer til alt, er det jo ikke slik at peppersvenn-begrepet ikke fins.

Akk, det er mangt som svirrer for ens indre på en søndag. Så stopper nok også saken der.

Ulødig tankespinn har sin verdi, det med.

Foto: Ung kar og gammel kar i Ivo Caprinos gjengivelse av Syvende far i huset.

P.S. Bloggposten er, grunnet Bygde-Norges sterke begrensninger på ytringsfrihet ifm spørsmål som mangler positivt fortegn, endret. Dog uten konsekvenser for postens essens.