Dagens sprogblomst, 24. desember 2016

Det er snart gått ett år siden Frisprog.nus siste sprogblomst, 28. januar i år, og jeg er forholdsvis viss på at jeg helt sikkert kunne ha vært mer oppmerksom – noe jeg uheldigvis ikke er. I motsetning til min Facebook-venn, André Eidskrem, som selv forklarer så forbilledlig, slik at jeg slipper:

Saken for øvrig finner du her.

Vel vitende om at min uoppmerksomhet gjennem året, har bidratt til at mang en sprogblomst har avblomstret, uten å bli verdige mottagere til del, syns jeg VG (eller VG Nett) fortjener denne, nu som vi først er blitt den vàr.

Hurra for VG – og god jul, både til avisen og alle som måtte slumpe til å lese dette!

Parverb-fenomenet er selvfølgelig behørig dekket flere vegne, ikke minst hos Aftenpostens eminente Hegge.

Reklamer

Ny målstrid i pressen?

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt på søndag. Lokalavisen Bladet «Tysnes» publiserer imidlertid ikke sakene mine i nettutgaven, men venter til torsdagens papiravis, slik at de rekker å få oversatt mitt ubegripelige bokmål til nynorsk. Det er, efter hva jeg forstår, ingen spesielt uvanlig praksis, selv om det naturligvis er synd at de dermed henvises til å servere gammelt nytt.

På just det punktet kjenner også jeg på Hannah Miriam Kolås’ indignasjon, over at sproget hennes ikke er riksavisene godt nok, men erkjenner jo, som nettopp eksemplifisert, at nynorskavisene ikke er det spor bedre. Det er klart jeg føler både sprog og identitet grundig underkjent av lokalavis-redaktøren, spesielt når avisen til alt overmål får billeder, så vel som tekst, uten fem øre i honorar. Men jeg finner en viss trøst i at merarbeidet med oversettelsen koster dem noe – noe jeg, som oversetter, er smertelig klar over.

Jeg må ærlig medgi at jeg nok syns både riks- og lokalpressen har et barnslig forhold til komplekset, spesielt når vi vet at landets befolkning sjelden har problemer med stoff skrevet på det som for enhver måtte være sidemål, liksom mine bokmålske kampreferater er fullkomment begripelige for de innfødte. Det er simpelthen vanskelig å forstå holdningene som annet enn rester av striden vi altså anså død og begravet. Kanskje er det også der bikkja ligger begravet; i riksavisenes frykt for at målbevegelsen mobiliserer sine unge til journalistutdannelse, for dermed å vinne landet – og avisene – for sin sak?

En slik mobilisering eksisterer nemlig, i NRKs Nynorsk mediesenter i Florø, som jevnlig rekrutterer unge journalistspirer til kurs og praksis, det siste ofte ved NRKs distriktskontorer. Noe tilsvarende fins ikke for aspirerende bokmålsjournalister.

Denne bloggeren har imidlertid visse problemer med å se at ordningen skulle avstedkomme nevneverdig akersgateinvasjon. Tross alt ligger det andre kriterier, enn de rent sproglige, til grunn for rekrutteringen (som vel også er stoppet helt opp). Det ser vi daglig, i journalistenes ubehjelpelige formuleringer og sproglige krumspring, kanskje spesielt i en tid der multimediale ferdigheter tillegges slik vekt. En tid som for øvrig preges av pressens tiltagende ubetydelighet. Det er klart det stiller slike anfektelser i et underlig lys.

Min kjærlighet for det nu avdøde riksmålet, forutsetter ikke et tilsvarende hat mot nynorsken. Av samme grunn forekommer stillingskrigen meg også så ubegripelig.

«Problemet» er ikke større enn at bokmålslesere forstår nynorskartikler, nesten like godt som nynorskleserne forstår dem som er skrevet på bokmål. Jada, det fins en liten forskjell, som det fremgår av foregående setning, men uoverkommelig, det er den altså ikke.

Kanhende ender vi en vakker dag med ett skriftsprog, uten at det utarter til samnorsken vi fikk i fanget hin århundre?

Med redaktørene vi har i dagens riks- og lokalpresse, forblir det imidlertid en svært fjern, om aldri så vakker, drøm.

I mellemtiden er det visst bare å hvesse pennene, godtfolk, for he is dead, but he won’t lie down.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Men altså, Hannah Miriam Kolås: I get you.

Dagens sprogblomst, 28. januar 2016

tillitvekkende

Vi har mange ord og uttrykk, som nesten konsekvent skrives og uttales feil, og dermed gradvis utvikles til korrekt norsk. Ett av ordene som nesten uten unntak skrives og uttales feil, er «tillitvekkende», oftest skrevet som «tillitsvekkende».

Den vilfarne s-en er utvilsomt ment som en genitivs- eller fuge-s (folk har jo de ymseste intensjoner med den), selv om konstruksjonen altså betyr noe som svekker tilliten.

Desto gledeligere, selvfølgelig, når aviser en sjelden gang begår korrekt norsk, til alt overmål en avis som ikke har slikt for vane.

Æres den som imidlertid æres bør. Dagens sprogblomst går dermed til Dagbladet, som – utvilsomt til en forandring – har annammet en vesentlig nyanse.

Det går lang tid mellem disse funnene, men jeg lover å formidle dem, de få gangene de kommer min vei.

P.S. Hva artikkelens øvrige rettskrivning betreffer, er jeg redd den ikke holder samme mål (om den er som de pleier). Så har man heller ikke lest den. Den aktuelle mellemtittelen fanget imidlertid ens blikk.

Dagens sprogblomst 24. november 2015

levende_skjold

Frisprog.nu innstifter den uformelle prisen Dagens sprogblomst, som går til medier som skriver ellers ofte feilstavede eller -anvendte ord og formuleringer korrekt. En oppgave som er langt mer overkommelig enn å påpeke feil, hvis forekomst beklageligvis er betydelig større.

Idag går sprogblomsten til NRK.no og journalist Anja Strønen, som helt korrekt omtaler levende skjold som just «levende skjold», ulikt den stadig mer utbredte misforståelsen «menneskelige skjold», av engelske «human shields», som på korrekt norsk har en liten vri.

Saken for øvrig, som ikke er gjennemgått av Frisprog.nu, og meget vel kan rumme adskillige skrivefeil av annet slag, kan leses i sin helhet her:

www.nrk.no/urix/frykter-kristne-gisler-brukt-som-levende-skjold-1.12668566

Frisprog.nus sprogblomst er med dette å anse overbragt. Redaksjonen gratulerer.

Dagens sprogblomst er en uformell pris, innstiftet av Frisprog.nu, som tildeles medier og journalister, som, i strid med utbredt praksis, skriver gitte ord og formuleringer korrekt. Prisen vil ingenlunde bli en daglig foreteelse, men vil definitivt være dagens den aktuelle dagen. Det beror både på det enkle faktum at Frisprog.nu-redaksjonen ikke bestandig har anledning til å følge med, og at korrekt sprog i media simpelthen ikke er hverdagskost.

Alarmerende visitorannonsering


Man satt fordypet i bloggstatistikk, og fastslo rimelig fort at den neimen ikke disker opp med altfor mange «visitorer», som man lett kan forledes til å si, når man ferdes i engelsksproglige landskap.

For det er vel just slikt vi er troende til å si, her til lands, der kunngjøringer de senere år er blitt «annonseringer», slik Aftenposten så forbilledlig illustrerer, i dagens tekst:

«Den sosiale mediegiganten [Facebook, bloggers anm.] har annonsert at de er i ferd med å gjøre endringer i måten nyhetsstrømmen tilpasser seg brukerne på.»

Hvortil vi selvfølgelig kan innvende at selskapet neppe har ofret én annonsekrone, men så er det vel uvegerlig slik blitt, at engelske announcements fort blir annonseringer, liksom det 21. århundres urovekkende utviklinger, direkte «alarmerende» er blitt.

En sykdom som rimeligvis har sneket seg inn ad oversatte nyhetsmeldinger utenlands fra, fordi de norske formidlerne mangler kjennskap til ordenes norske motsats.

Nu vil imidlertid lykken det slik at vi eksporterer sproglige pussigheter også, som da NEWSinENGLISH.no i dag … annonserte(?) at enda to «fryktmistenkte» er pågrepet, og er ikke alene om det. De fleste norske nettaviser tyr til «terror», i stedet for «terrorism», når de bringer tidender til et internasjonalt klientell. Og riktig nok, frykten er granngivelig terrorismens fremste mål. Så da så.

Med det kan det vel fastslås at noen dagers bitching skulle være unnagjort, i én fyndig bloggpost.

Ikke verst!

Med en slik dagspresse …

… trenger du ikke menigmann for å kludre sproget til. Denne faksimilen, som jeg først trodde var en sproglig fleip, er fra Dagbladet.no idag:

Skjermbilde 2014-10-17 kl. 07.22.58

Jeg noterer meg for øvrig at stadig flere mistar særskriving for orddelingsfeil. Faksimilen viser imidlertid eksempler på særskriving, bare så det er oppklart.

Rett skal imidlertid være rett. Faksimilen gjengir førstesidehenvisningen. Artikkelen var korrekt nok, den, så langt jeg kunne se, av overskrift og ingress (resten lot jeg simpelthen bli, så gudene vet).

P.S. Feilen er nu rettet av en lese- og skrivefør redaksjonsmedarbeider. Mer interessant er det likevel at avisen ser seg nødsaget til å ha medarbeidere i sitt brød, som ikke er det.

Kan jeg stille Dem et spørsmålstegn?

Question Mark, Ipswich, 13 December 2012

Lisa Arntzen i Dixi stiller spørsmålstegn ved hvilken oppfølging kvinnen fikk i akuttfasen siden hun endte med å ta sitt eget liv.

Det skriver Dagbladet, i en for øvrig svært utrivelig sak i dag.

Som vi vet, har pressen et spesielt og oppdragende ansvar når det kommer til rettskrivning. Vi må anta at avisenes skriftnormer danner utgangspunkt for lesernes ditto, og da må det vel gå som det går.

Heldigvis regner jeg ikke journalistene til denne bloggens lesere, men skulle én av dem forville seg innom, er det kanskje like greit å repetere et stykke barnelærdom, til ære for de brave penneknekter:

Man kan sette spørsmålstegn ved hvilken oppfølging kvinnen fikk i akuttfasen. Man kan også stille spørsmål om hva slags oppfølging hun fikk. Men vi stiller aldri spørsmålstegn ved ting. Dem setter vi. Ved setningen (i de fleste sprog på slutten).

P.S. At den gjengitte saken også er mangelfullt tegnsatt, utover angjeldende spørsmålstegn, er i bunn og grunn også som det pleier, og burde gi tilsvarende grunn til anskrik, men vi nøyer oss med én ting om gangen, hva? Man kunne jo lett forledes til å tro at alt avisene skriver, er feil, men fullt så ille er det vel ikke. Ennu.

Det problematiske forholdet mellem skrift og tale

English: Bare winter tree Bare winter tree in ...

Tre. (Photo credit: Wikipedia)

– Det er ikke noe poeng å tre krav over hodet på Petter [Northug, bloggers anm.]

Slik lyder en overskrift hos VG Nett i dag, med bindestrek, i stedet for sitatstrek – skjønt det altså ikke er poenget. Om Frisprog.nus lesere ser det egentlige poenget, skal være usagt (denne bloggeren svevde nemlig lenge i samme villfarelse), men det dreier seg altså om det tilsynelatende treet.

Nu bør det tilføyes at den jevne nordmann er unnskyldt, eftersom «træ» tross alt uttales «tre».

Men det betyr jo ikke at det skrives slik.

Ironisk nok er det motsatte tilfellet med «sæd», som de fleste skriver helt korrekt, men uttaler med æ, enda «sæd» skal behandles helt som «træ». Oralt, vel å merke (her burde man nok ha skrevet «verbalt», men mørke krefter er helt åpenbart i spill).

Vi kunne like gjerne gi oss til å uttale «forræder» med æ, og tro meg, det fins det granngivelig dem som gjør – ikke så rent få, heller. I disse tre eksemplene ser vi imidlertid den korrekte uttalen:

  • Træ: tre
  • Sæd: sed
  • Forræder: forreder

Kan hende vi hadde vært tjent med fonetiske uttaleangivelser i de norske ordbøkene også, ikke bare i norsk-engelsk-tysk-fransk og så videre? Skjønt det selvfølgelig er forsmedelig å innse at vi er en nasjon i desperat behov for å lære eget sprog.

En liten tilføyelse, om hovedpoenget skulle ha druknet i betraktningene: Man trær ting over folks hoder, men trer inn i forsamlinger, for å holde oss til verbene. Meg bekjent, er det ingen verb knyttet til grønne trær – selv om også de er velsignet med æ-er. I flertall, riktig nok. I farten, og uten å konsultere ordbøkene, kommer jeg bare på ett ord som skrives «tre», utover det grønne substantivet og det inntredende verbet. Men da er vi over i tallordenes verden.

Hva trær og verb for øvrig betreffer, ser det ut til at vi må utomskjærs:

I make like a tree and leave.

(Hvor de fleste nok ville ta til takke med å make his/her leave.)

Krinken versus Paradise Hotel

Paradise Hotel

Denne tweeten passerte gjennom twitterstrømmen min i går, som en deilig bekreftelse på at det fortsatt fins mennesker som bryr seg om sproget:

Til hvilket jeg, på bakgrunn av bloggposten to dager før, bare måtte svare:

I dag leste jeg imidlertid denne passusen, i en i utgangspunktet interessant artikkel hos NRK.no, var den bare ikke så ubehjelpelig skrevet (min uthevelse – hadde jeg orket å bry meg med tegnsettingen, ville jeg neppe ha fått tid til annet):

Til en viss grad er det disse meningene som har gjort at Benjamin nå tenker at han bør forlate den norske kirke til fordel for katolisismen. For han vil en slik overgang få nokså omfattende konsekvenser siden han akkurat nå holder på med å utdanne seg til prest i den norske kirke.

Artikkelen florerer av sproglige ubehjelpeligheter, men for anledningen griper jeg altså fatt i «For han vil en slik overgang …», for han vil jo det, ikke sant? Og så prøver du å lese hele setningen igjen. Ja, du skjønner …

En behøver, med andre ord, ikke å gå over bekken efter vann. Eller like til Paradise Hotel, om du forstår.

Skjønt, som man roper i skogen, Rønning:

Har HBO nettopp spoilet «Game of Thrones» uten å mene det? – kultur – Dagbladet.no

«Har HBO nettopp spoilet «Game of Thrones» uten å mene det?»

Det er spørsmålet Dagbladet.no og det samarbeidende nettmagasinet Filter stiller sine lesere i dag, og det må være lov å spørre om det virkelig er kommet til dette.

Tegnsettingen er én ting, men slikt er blitt så vanlig, at jeg faktisk ikke reagerte før jeg var i gang med å skrive dette. Denne «spoilingen» derimot, får en til å spørre om det ikke fins grenser for lånordenes utbredelse – og om det ikke fins gangbare avløserord på norsk.

Les også: Tåpelig norvagisering

Det kan til nød aksepteres at man bruker uttrykket spoiler alert i dagligtale, siden det tross alt er et minst like innarbeidet bransjebegrep som cash flow i finansnæringen, men «å spoile» eller, som tilfellet er, «Har HBO nettopp spoilet …»?

Gi meg en pause (om du tilgir anglisismen)!

Her må det være mulig å finne gode avløserord, for nu begynner det å bli for dumt, og jeg medgir at «avsløringsvarsel», i stedet for spoiler alert, og «avslørt» for «spoilet», ikke er de beste avløserordene i verden, men det hersker ingen tvil om hva de betyr, og de får deg heller ikke til å lyde som en førsteklasses premieidiot.

Når det er sagt, betviler jeg at Dagbladet/Filters «spoiling» ødelegger (som ordet egentlig betyr) noe som helst for denne bloggens lesere, som neppe hengir seg til televisert (du så hva jeg gjorde der, ja?) husmorporno av noe slag.

via Har HBO nettopp spoilet «Game of Thrones» uten å mene det? – kultur – Dagbladet.no.