Litterær begrepsforvirring

white wooden bookshelves

Bøker. Fotograf: mentatdgt på Pexels.com

Det har alltid undret meg at våre lommer er så uegnet for pocketbøkene. Naturligvis kan vi heller betegne dem uinnbundne, uten at det nødvendigvis er så sant. For visst er de vel innbundet – om ikke nødvendigvis på samme vis.

Som motstander av overdreven anglifisering, smerter det å medgi at det engelske sproget er forspent med de langt mer begripelige betegnelsene «paperback» og «hardback», samtidig som jeg sliter med å akseptere at vi benevner de papirinnbundne overdimensjonerte «lommebøker» – og kun den ene innbindnings-varianten «innbundet».

Forslag til gode alternativer mottas med takk, med løfter om at de vil bli formidlet rette instans.

En strøtanke kun, i forbindelse med at jeg for øyeblikket kjører ekstrakorrektur på en innbundet bok jeg for en tid tilbake oversatte, fordi den også skal utgis som «lommebok». På bok-, ikke på riksmål.

Med den bekymringen ferdigluftet, vender jeg tilbake til korrekturen.

Reklamer

Hjelp, jeg er korrekturlest!

20140318-085458.jpg

Gjennem de fem siste årene har jeg oversatt fjorten bøker. Det har med andre ord ikke vært hovedgeskjeften, men én av flere, som rett nok har fylt stadig mer av dagene, tidkrevende og hårdt arbeid, som det tross alt er (skjønt sambygdingene tror jeg ikke har stort å bedrive, siden jeg hverken er i Nordsjøen fjorten dager i strekk, eller driver noe gårdsbruk).

Nu har det seg likevel slik at jeg har vært henvist til å korrekturlese tretten av dem egenhendig. Selv om egenkorrektur aldri er å anbefale, har det hatt sine fordeler, som bevaring av tilsiktet skriftnorm, for eksempel, eftersom jeg tross alt skriver et moderat bokmål i det daglige (altså ikke riksmål, som her).

Forleden fikk jeg imidlertid den sist oversatte boken, Vassili Zaitsevs En snikskytters dagbok (bilde over og under), i posten, opprinnelig planlagt som innbundet utgivelse, men endte mellem myke permer.

20140318-085518.jpg

Men det var ikke den eneste nyheten. Siden forlaget denne gang var nytt, for meg, vel å merke, var også arbeidsmetodene nye. Selv om jeg foreløbig kun har lest cirka tyve sider, er det blitt mer enn tydelig at boken er korrekturlest, kanskje noe mer enn tilsiktet – fra mitt ståsted betraktet, i ethvert fall. Rett nok merkes det kun på små pussigheter, som at «jakten» plutselig lyder «jakta», mens «antagelig» lyser meg lukt i fleisen, bare at det er skrevet «antakelig»!

Hva gir du meg?

Født og oppvokst, som jeg er, mellem fjellem syv der vest, svevde jeg i villfarelsen at «Heisann, og duddliattentei, for sola og deg og meg!» egentlig lød «Heisann, og duddliattentei, for Solan og deg og meg!», utenkelig som «sola» engang lød – like til puberteten. Jeg antar at det forklarer sjokktilstanden jeg fortsatt befinner meg i, efter dager med boken i hus.

Det skal for øvrig medgis at oversettelsen, selv før korrektur, rummer adskillige muntlige utlegninger, som «beina» og «Hæla sammen!» (en kortversjon av den uformelle marsjordren «Hæla sammen, marsj!»). For eksempel skrev jeg faktisk, som gjengitt i bildet for oven:

Sjetilov nynnet på ei låt mens han funderte på om han skulle innfri ønsket.

Med «ei» og allting (skjønt korrekturleseren helt overså det manglende kommaet, oppsatt som han eller hun må ha vært, på å knerte en-endelser). Man er jo ikke helt forstokket!

Kun en anelse chockeret, altså. Men gjør regning med å ha kommet til hektene innen bjerken springer ut.

Nu og vel&vel. Jeg antar det er godt nok for de svinene.

Rettferdigheten seirer – til slutt

Norwegian Navy Parade Uniform

Oversetteryrket har sine utfordringer, og det slett ikke på det sproglige feltet alene. Rett som det er, må man avfinne seg med at man bidrar til spredning av høyst tvilsomt tankegods, slik jeg selv erfarte her om året, da jeg oversatte biografiene til tre ikke-angrende nazister, fra Adolf Hitlers nærmeste krets.

Det er klart det forvolder noen moralske anfektelser, men det påhviler nå engang oversetter å formidle ånden i forfatters skrift, så genuint, ubesudlet og uforfalsket som overhodet mulig, men med sproglige grep som gjør teksten funksjonell i nyoversettelsen. For det skulle vel ha tatt seg ut om oversetter, av hensyn til omtalte folkeslag eller den gode smak, tilla Føreren jødedyrkende tilbøyeligheter, i en eventuell oversettelse av Mein Kampf (som Karl Ove Knausgård for øvrig gruset alle utsikter til). Sant?

Følgelig kastet jeg kvalene på båten, da jeg i dag formidlet en homofob passus, først gjengitt på originalsproget, dernest i min oversettelse (mine uthvevelser):

Of course, a uniform shirt is merely external, just an object. But just try one on – suddenly you want to straighten up and throw back your shoulders. And unless you’re a pansy, or some sort of sickly specimen, you immediately feel the urge to test your strength – to do a couple of pull-ups, or a few bench presses.

Som ble:

Nå er selvfølgelig uniformskjorter lite annet enn noe man har utenpå, et sølle klesplagg. Men prøv å ha en på. Med ett kjenner du trangen til å stramme deg opp og trekke skuldrene tilbake. Og med mindre du er homo, eller et sykelig eksemplar av menneskearten, kjenner du straks lysten til å prøve din egen styrke – å ta et par kroppshevinger eller benkpress.

Rett nok fins det noen mindre, smått divergerende, fortolkninger av pansy-begrepet, men vi skjønner vel alle hvor forfatteren vil (det var i alle fall ikke stemorsblomster!).

Interessant nok dreier det seg om en hvit- og blåstripet telnjasjka, det vi gamle marinegutter kaller en blåkantskjorte (i mine dager var den hvit, med én blå kant langs kraven, mens den moderne varianten er en kopi av den russiske – et utslag av den kolde krigens endelikt, for alt hva jeg vet).

Interessant, fordi forfatteren (1915 – 1991) fortsatt var i levende live da denne traff hitlistene, rundt 40 år efter:

Jeg kan ikke hevde annet enn at det vekker en smule skadefryd, for du må medgi at det ligger en slags pervers rettferdighet i det. La oss bare håpe den homofobe forfatteren, med sin stolte fortid i den russiske Stillehavsflåten, rakk å få den med seg.

Noen ganger er det ålreit

Vassili Zaitsev sniper 1942 in color
Jeg er i full sving med en ny oversettelse (det går i ett for tiden, fra den ene boken til den neste), og har sett meg nødsaget til å gi meg a-endelsene i vold, på en måte som i utgangspunktet faller meg høyst unaturlig – noe som for øvrig slett ikke er sant. Bakgrunnen for den selvmotsigelsen er nemlig mer tilforlatelig enn man skulle tro.

Boken (se der, ja!), som tar utgangspunkt i den tyske beleiringen av Stalingrad under annen verdenskrig, basert på nedtegnelsene til den vidgjetne, russiske skarpskytteren Vassili Zaitsev (t.h.), flommer over av dagligtale, både fra den uralske taigaen og Røde armé-soldater imellem. Og la oss nu være ærlige: Sobert riksmål ville bli riv ruskende gærent. Eller hva?

Jeg merker det selv: Settingen innbyr til utstrakt bruk av hytta, sola, rifla, fella – og så videre og så videre. Som fordums befal falt det meg da også helt naturlig å kommandere «Hæla sammen!». Det skulle jo tatt seg ut med «Hælene sammen, piker!». Jeg mener… Serriøst.

Man ga seg a-endelsene i vold da, og gjør det nu.

Artiklene derimot, er det straks litt verre med. Kun unntaksvis får jeg meg til å skrive «ei». Det fins grenser for en bergenser. Rim slim plim.

Visst fører riksmålet en kummerlig tilværelse i samfunnet som sådan, men la oss fjese det: Noen steder er det da også nær utenkelig – selv for oss som har en viss sans for sprogformen. Men det blir en pussig miks (mine uthevelser):

Vi gransket ulvesporet, og kom frem til at det var den høyre forpoten som satt fast i fella, siden den gikk på tre ben.

Ups. Men det får gå. Verre er det kanskje at jeg, i samme avsnitt, var ved å skrive «[…] den krysset flater der snedekket var tynnest», men hentet meg inn i gjen. Som nevnt: Det skal ikke være lett.

Noen ganger er det likevel ålreit å gi slipp. Skjønt det jo er ille at man må konsentrere seg, for ikke å skrive et utdødd sprog.

Cocen-Colen? Gi meg en pause…

Uoversetteligheter i fleng

Cover of "Gone with the Wind"
Som oversetter slumper jeg rett som det er over vittigheter, ordspill og faste uttrykk, som så avgjort lar seg oversette – dog ikke alltid med tilsiktet mening i behold. Til alt hell anser jeg meg så bevandret i anglo-amerikansk kultur, at jeg hovedsakelig styrer unna de verste fallgrubene. Hovedsakelig. For nu og da sitter jeg altså tilbake med norske konstruksjoner, som overhodet ikke gir noen mening.

Da er det research-tid.

Det siste nummeret av Språkrådets Språknytt tar for seg nettopp det problemet, i artikkelen Oversettelse av faste uttrykk, der Bente Teigen Gundersen og Annette Myre Jørgensen blant annet skriver:

[…] Når man oversetter faste uttrykk, må man først gjenkjenne uttrykket i kildespråket. Dersom oversetteren ikke kjenner uttrykket eller den kulturelle referansen, kan vi få uheldige tolkninger og bokstavelige oversettelser uten mening. Erlend Loes roman Tatt av kvinnen er ennå ikke oversatt til spansk. Tittelen henviser humoristisk til en filmtittel som er blitt et fast uttrykk: Tatt av vinden. På spansk heter filmen om Scarlett O’Hara Lo que el viento se llevó («det (som) vinden tok med seg»). En god oversettelse av Tatt av kvinnen til spansk vil derfor være Lo que la mujer se llevó («det (som) kvinnen tok med seg»). Filmen som er basert på Loes roman, heter Gone with the Woman på engelsk. Her har oversetteren gjort jobben sin, og sikkert også sett filmen Gone with the Wind.

Vel, mon det. For så fryktelig vellykket kan man ikke hevde oversettelser som Gone with the woman, når hele poenget med forfatterens ordspill er skylt ut med badevannet, så å si. Men nu skal jeg ile til oversetterens forsvar, for vedkommende har gjort det beste ut av en fullkomment umulig oppgave. Samtidig kan vi heller ikke beskylde Erlend Loe for mistanker om at boken og/eller filmen noen gang skulle bli utenlandsaktuell.

Til gjengjeld har vi (og andre land) forfattere som nesten uten unntak er garantert utgivelse utomskjærs. Nu mener jeg selvfølgelig ikke at de helt skal utelate nasjonale særtrekk i tekstene, men de kan – om ikke annet, så av hensyn til egne salgstall – legge til rette for utenriks anvendelighet. For kan det være tvil om at Gone with the Hind ville hatt en ring av je ne sais quoi der ute? På den annen side spørs det om Loe hadde vært beredt til å vie boken en mulig flukt med hjorte- eller rådyrkvinner. Gone with the Wine derimot, som de en gang kalte en revyoppsetning (om enn på norsk), kunne dog til nød ha gått, boken og filmens svingende begre tatt i betraktning. Skjønt essensen hadde blitt pulverisert.

Poenget er i alle høver at ansvaret tidvis påhviler forfatter, i langt størrre grad enn oversetter. Selv om det sjelden virker slik. Det kjedelige ved det, er imidlertid at forfatterne ofte mangler oversetternes kulturelle ballast, slik at oversettelsene slett ikke blir gode, slik Teigen Gundersen og Myre Jørgensen kommer i skade for å hevde for oven. Men det er forfatterens skyld.

Just saying. As they keep saying (og Shit in, shit out).

P.S. Jeg skylder å gjera merksam på at oversettervirket er blottet for de sproglige anakronismer som kjennetegner denne bloggen. Jeg beklager videre at bloggposten er et hastig sammenrasket resultat av en kort pause i oversettelsene.

Vestlandets lyriske åre

Hallstein Bronskimlet d.a.y. -- dikterhøvding fra Volda

Det går en lyrisk åre gjennem vårt nynorske sproglandskap, skal vi dømme efter den voldsomme trangen til poetisk uttrykk blant våre nynorskbrukere, spesielt blant dem som bor på Vestlandet. Det ser vi ikke minst i bygden vi bebor, og på Vestlandet for øvrig, der hver grend har inntil adskillige hobbypoeter, hvis lyriske ferdigheter lovprises av sambygdingene – som ikke begriper at just deres bygdeskald ikke forlengst er opptatt i den nasjonale kanon, liksom Kjell Aukrusts Hallstein Bronskimlet d.a.y., som også anser seg en av de fire store, som det fremgår av denne Wikipedia-artikkelen:

[…] Bronskimlet d.a.y. beskrives som et forfattergeni fra Sunnmøre, bekymret for sin dikterbjerk, plagsom gjest for sin forlegger, beundret av sin gårdsgutt og ustoppelig i sine skriverier som verken blir lest eller anerkjent. Har mottatt en rekke stipendier, og advarte under et foredrag på Vestlandet mot å få flere barn enn tre, ettersom statistikken viser at hvert fjerde barn blir en kineser.

Hallstein mener selv at han er en av de fire store, uten at det presiseres hvem han skal fortrenge. Han har også et sterkt ønske om at Grotten blir stilt til disposisjon for ham, slik at han slipper å ligge anføttes med sin forlegger når han er i Oslo.

Bronskimlet d.a.y. har markert seg som en av våre mest originale og dyptpløyende lyrikere i diktsamlingen «Eg baska meg trøyt».

Stor indignasjon

Dikterhøvdingen fra Volda bragte meg ellers i tanker om bygdas indignasjon over at regionpressen (nærmere bestemt Bergens Tidende) ikke gjorde vår lokale sommerfestival til førstesidestoff – noe som ble gjenstand for megen misnøye i lokalavisspaltene. Festivalen ble behørig dekket, så vidt jeg husker også i større omfang enn den skulle tilsi, men det er rimeligvis ikke nok for kulturens navle og vugge (som enhver norsk bygd naturlig nok er). Bakgrunnen for assosiasjonen står å lese i denne faksimilen, fra Hallstein Bronskimlet d.a.y : en av de fire store, Kjell Aukrust (Cappelen 1997):

Vonbroten vestlending -- Hallstein Bronskimlet d.a.y.

Jeg håper du tilgir digresjonen, men jeg er overbevist om at fenomenet, tillikemed lyrisk storhet, er en sentral ingrediens i det ny- og vestnorske selvbildet.

Det geniale bedraget

Det kan være vanskelig for oss bymennesker å få helt tak på opphavet til all denne diktertrangen, som kommer til uttrykk i lokalavis-dikt, epiloger og kåserier, som fremføres med malmfull røst i ungdomshusene rundt om. Kan det hele bero på den enkle genistreken sidemålsmotstanderne (og dermed motstanderne av nynorsk) i sin tid begikk, da de klarte å overbevise nynorskfolket om at landsmålet/nynorsken er et utmerket skriftsprog – til viser og dikt (underforstått: men lite annet)?

Noen må ha tatt dem på ordet, til de grader at litteraturen, visekunsten, ja sågar norske blogger, flommer over av nynorsk lyrikk. Jeg skal ikke begi meg ut på noen prosentuell gjetning, men andelen overgår de 12,9 prosentene som har nynorsk hovedmål i grunnskolen, med flere titalls prosentpoeng – så mye tror jeg vi med sikkerhet kan fastslå.

Antydningen at nynorsk egner seg spesielt godt til lyrikk, må ha blitt oppfattet som bevis for at enhver nynorsk tekst formelig strutter av lyriske kvaliteter. Stort annerledes kan man ikke forstå at nynorsk skrift og tale er jevngodt med høyverdig poesi, og at så å si hver eneste nynorskbruker anser seg en av de fire store (eller noe der omkring). Innslaget av poeter begrenser seg nemlig ikke til en håndfull diktere per bygd. Nei, hver eneste familie har minst én, og alle er like forfjamset over at det ennu ikke har avstedkommet heder og global berømmelse – og det enda alle sier nynorsk egner seg så godt til lyrikk!

Om «alle» innerst inne mener akkurat det, se det er jo en annen sak. Men påstanden har fungert utmerket som forsonende argument, og holder tross alt nynorskfolket beskjeftiget, med dikt og annet fanteri.

2012 vil med andre ord bli nok et stort år for stor, nynorsk lyrikk av alle avskygninger.

Med det ønskes det aller beste for det nye året, både for dikterhøvdinger av alle slag – og de noe mer prosaiske blant oss.

P.S. Herregud, jeg håper ikke bloggposten tas til inntekt for egen misnøye med – eller er til forkleinelse for – den enkelte poesiutøvers prestasjoner. Tvert om, vil jeg nok si. Den er utelukkende uttrykk for oppriktig undring over det kollektive nynorskfenomenet, og over at vi bokmålinger og riksmålinger ikke i samme grad ligger under for samme tilbøyelighet. Bare så det er sagt.

Hjelp til Betrand Russell-sitat ønskes

Bertrand Russell 1907

Hjelp! Er jeg virkelig den første som oversetter dette Betrand Russell-sitatet til norsk?

Verdens ondskap skyldes like meget moralske defekter som mangel på intelligens. Men menneskerasen har ikke hittil oppdaget noen metode for utryddelse av moralske defekter… Intelligens derimot, kan styrkes med enkle midler, kjent for enhver rutinert pedagog. Inntil vi oppdager en læringsmetode for dyder, er vi derfor henvist til å tilstrebe utvikling av intelligens heller enn moral.

På originalsproget lyder sitatet:

The evils of the world are due to moral defects quite as much as to lack of intelligence.  But the human race has not hitherto discovered any method of eradicating moral defects….  Intelligence, on the contrary, is easily improved by methods known to every competent educator.  Therefore, until some method of teaching virtue has been discovered, progress will have to be sought by improvement of intelligence rather than morals.

Jeg har googlet alle plausible norske ekvivalenter til de fleste engelske nøkkelordene, i kombinasjon med forfatternavnet, uten så meget som ett relatert treff.

Spørsmålet luftes utelukkende fordi vi virkelig ikke trenger mer enn én versjon på norsk. Selvfølgelig hadde det vært moro om den versjonen var min, men naturligvis fullkomment underordnet.

Derfor: Er det noen som kjenner en tidligere versjon, og som kunne tenke seg å dele den med meg?

På forhånd: Takksigelser i fleng.

P.S. Oversettelsen er et tidlig førsteutkast, som utvilsomt blir gjenstand for videre foredling – om det altså ikke alt fins en.

P.P.S. Det tjener neppe mine interesser å lufte slike anfektelser mens nyheten om Anders Behring Breiviks strafferettslige utilregnelighet rir Internetten. Uteblitt respons tolkes dermed som bevis for at egen oversettelse er å anse den autoriserte norske. Smil!

Frykten for dumskap

Procrastinate.

Image by irisgodd3ss via Flickr

For tiden er jeg fordypet i en oversettelse fra engelsk til norsk (normert bokmål, ikke riksmål), av en bok som dypest sett omhandler vårt forbruk av tid, og, i siste instans, vår sløsing dermed (altså ingen litterær utfordring, som man vil forstå).

På originalsproget blir det dermed ikke til å komme forbi at procrastination er noe av en gjenganger – et ord jeg ikke er videre begeistret for på norsk, og som jeg konsekvent erstatter med «somling», «sløving», «latskap», «utsetting» og så videre. Joda, alternativene fins i overflod, uten at jeg skal forsøke meg på en utlegning om årsakene til at sproget vårt har slike rike forekomster av slikt.

Nu, mot slutten av boken, ergrer det meg likevel at jeg, tross uviljen mot ordet, ikke har brukt «prokrastinering» oftere, og her er årsaken:

Uviljen bunner nemlig i en minst like stor uvilje mot å akseptere at min uvilje har rot i folks negative respons på/til fremmedord, og det faktum at min ytterst sjeldne bruk av ordet har avstedkommet tomme blikk.

Unnlatelsen blir dermed en aksept av at vi her til lands er betraktelig dummere enn engelskmennene, som åpenbart ikke er i den fjerneste tvil om hva procrastination mon være. Ved å bringe prokrastinering, ikke som fenomen, men som ord, til fornyet(?) heder og verdighet, ville jeg signalisere at nordmenn, i alle fall i sproglig forstand, ikke er så dumme som hittil antatt.

Det kommer jeg imidlertid ikke til å gjøre.

P.S. Jeg har dog brukt ordet i to av bokens tilfeller, men nekter… Jeg nekter, sier jeg Dem, å utstyre det med forklarende fotnote. For en (rett nok berettiget) fallitterklæring det ville vært!