About Jarle Petterson

Translator, journalist, graphic designer, blogger and media professional, Tysnes, Norway.

Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Da den handlekraftige kulturminister Gulbrand Lunde i Quislings regjering ville få lærerne til å slutte mannjamt opp om det nazistiske Norges Lærersamband, bad han det kjente NS-medlem Johan Fredrik Voss, rektor ved Eidsvoll landsgymnas,  om å utforme en manende appell til spredning over landet. Lærerne skulle vinnes for den nye tid.

Voss lot seg ikke be to ganger, og Lunde stilte bare ett vilkår: Den artikkelen han bestilte, måtte være på nynorsk.

Kilde: Om nynorsk under krigen | Finn-Erik Vinje Blogg

Reklamer

Dagens sprogblomst, 24. desember 2016

Det er snart gått ett år siden Frisprog.nus siste sprogblomst, 28. januar i år, og jeg er forholdsvis viss på at jeg helt sikkert kunne ha vært mer oppmerksom – noe jeg uheldigvis ikke er. I motsetning til min Facebook-venn, André Eidskrem, som selv forklarer så forbilledlig, slik at jeg slipper:

Saken for øvrig finner du her.

Vel vitende om at min uoppmerksomhet gjennem året, har bidratt til at mang en sprogblomst har avblomstret, uten å bli verdige mottagere til del, syns jeg VG (eller VG Nett) fortjener denne, nu som vi først er blitt den vàr.

Hurra for VG – og god jul, både til avisen og alle som måtte slumpe til å lese dette!

Parverb-fenomenet er selvfølgelig behørig dekket flere vegne, ikke minst hos Aftenpostens eminente Hegge.

Ser jeg dobbelt?

En brille

En brille. Virkelig?

«Er det noen som har sett brillene mine?» hender det jeg roper, lykkelig uvitende om at de faktisk befinner seg på nesetippen.

For jeg omtaler dem i flertall, skjønt de granngivelig er ett par kun, liksom et par bukser, snarere enn én bukse.

Jeg grunnet over dette, da jeg passerte Interoptik-butikken (med én k, kjeden er nok svensk eller dansk) for oven, hvis billede jeg altså tok, i den hensikt å arrestere dem for sprogbruken, tross en murrende mistanke om at «en brille» muligens er lov.

Det var lite annet å gjøre enn å slå det opp, og riktig nok:

brille S -n, -r

1 to forbundne (linse)glass til styrking eller beskyttelse av synet (i entall mest fagspråk)
en god brille

(i flertall) et par briller / bruke briller // se tingene gjennom en annens briller ikke ha noen selvstendig mening / se tingene gjennom fargede briller ikke være uhildet i sitt syn

2 støttelager på dreiebenk

3 jernklave i skjøtsbarmen på seil; kort stropp til gitau på gaffelseil

ETYMOLOGI nedertysk; samme ord som ▶beryll

– Kilde: Norsk ordbok

Tillatt, altså, gudene vet hvor lenge, uten at det vil få meg til å efterlyse «brillen min», neste gang «den» måtte finne det opportunt å forville seg på nesetippen.

Innarbeidet sedvane hos optikere, så vel som i ordbøker, tyder i alle fall på at et par briller i realiteten er to.

Det kommer, hadde jeg nær sagt, an på brillene som ser?

Jajajj … Man har slikt å gjøre.

Ny målstrid i pressen?

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt på søndag. Lokalavisen Bladet «Tysnes» publiserer imidlertid ikke sakene mine i nettutgaven, men venter til torsdagens papiravis, slik at de rekker å få oversatt mitt ubegripelige bokmål til nynorsk. Det er, efter hva jeg forstår, ingen spesielt uvanlig praksis, selv om det naturligvis er synd at de dermed henvises til å servere gammelt nytt.

På just det punktet kjenner også jeg på Hannah Miriam Kolås’ indignasjon, over at sproget hennes ikke er riksavisene godt nok, men erkjenner jo, som nettopp eksemplifisert, at nynorskavisene ikke er det spor bedre. Det er klart jeg føler både sprog og identitet grundig underkjent av lokalavis-redaktøren, spesielt når avisen til alt overmål får billeder, så vel som tekst, uten fem øre i honorar. Men jeg finner en viss trøst i at merarbeidet med oversettelsen koster dem noe – noe jeg, som oversetter, er smertelig klar over.

Jeg må ærlig medgi at jeg nok syns både riks- og lokalpressen har et barnslig forhold til komplekset, spesielt når vi vet at landets befolkning sjelden har problemer med stoff skrevet på det som for enhver måtte være sidemål, liksom mine bokmålske kampreferater er fullkomment begripelige for de innfødte. Det er simpelthen vanskelig å forstå holdningene som annet enn rester av striden vi altså anså død og begravet. Kanskje er det også der bikkja ligger begravet; i riksavisenes frykt for at målbevegelsen mobiliserer sine unge til journalistutdannelse, for dermed å vinne landet – og avisene – for sin sak?

En slik mobilisering eksisterer nemlig, i NRKs Nynorsk mediesenter i Florø, som jevnlig rekrutterer unge journalistspirer til kurs og praksis, det siste ofte ved NRKs distriktskontorer. Noe tilsvarende fins ikke for aspirerende bokmålsjournalister.

Denne bloggeren har imidlertid visse problemer med å se at ordningen skulle avstedkomme nevneverdig akersgateinvasjon. Tross alt ligger det andre kriterier, enn de rent sproglige, til grunn for rekrutteringen (som vel også er stoppet helt opp). Det ser vi daglig, i journalistenes ubehjelpelige formuleringer og sproglige krumspring, kanskje spesielt i en tid der multimediale ferdigheter tillegges slik vekt. En tid som for øvrig preges av pressens tiltagende ubetydelighet. Det er klart det stiller slike anfektelser i et underlig lys.

Min kjærlighet for det nu avdøde riksmålet, forutsetter ikke et tilsvarende hat mot nynorsken. Av samme grunn forekommer stillingskrigen meg også så ubegripelig.

«Problemet» er ikke større enn at bokmålslesere forstår nynorskartikler, nesten like godt som nynorskleserne forstår dem som er skrevet på bokmål. Jada, det fins en liten forskjell, som det fremgår av foregående setning, men uoverkommelig, det er den altså ikke.

Kanhende ender vi en vakker dag med ett skriftsprog, uten at det utarter til samnorsken vi fikk i fanget hin århundre?

Med redaktørene vi har i dagens riks- og lokalpresse, forblir det imidlertid en svært fjern, om aldri så vakker, drøm.

I mellemtiden er det visst bare å hvesse pennene, godtfolk, for he is dead, but he won’t lie down.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Men altså, Hannah Miriam Kolås: I get you.

Hvem er disse mænd?

Fluer i smekken

To fluer i én smekk

To fluer i én smekk. Bloggers montasje

Du ser det hele tiden, stort sett overalt, når du oppfordres til å «slå to fluer i én smekk» (eller «en smekk», som de vel helst er troende til å skrive). Som altså er hva du ser i billedet over.

En skulle tro det var unødvendig, men siden det åpenbart er det, nevner man, sånn i forbifarten, at man skal slå fluene i ett smekk.

Ja, De forstår …

Dagens sprogblomst, 28. januar 2016

tillitvekkende

Vi har mange ord og uttrykk, som nesten konsekvent skrives og uttales feil, og dermed gradvis utvikles til korrekt norsk. Ett av ordene som nesten uten unntak skrives og uttales feil, er «tillitvekkende», oftest skrevet som «tillitsvekkende».

Den vilfarne s-en er utvilsomt ment som en genitivs- eller fuge-s (folk har jo de ymseste intensjoner med den), selv om konstruksjonen altså betyr noe som svekker tilliten.

Desto gledeligere, selvfølgelig, når aviser en sjelden gang begår korrekt norsk, til alt overmål en avis som ikke har slikt for vane.

Æres den som imidlertid æres bør. Dagens sprogblomst går dermed til Dagbladet, som – utvilsomt til en forandring – har annammet en vesentlig nyanse.

Det går lang tid mellem disse funnene, men jeg lover å formidle dem, de få gangene de kommer min vei.

P.S. Hva artikkelens øvrige rettskrivning betreffer, er jeg redd den ikke holder samme mål (om den er som de pleier). Så har man heller ikke lest den. Den aktuelle mellemtittelen fanget imidlertid ens blikk.

Dagens sprogblomst 24. november 2015

levende_skjold

Frisprog.nu innstifter den uformelle prisen Dagens sprogblomst, som går til medier som skriver ellers ofte feilstavede eller -anvendte ord og formuleringer korrekt. En oppgave som er langt mer overkommelig enn å påpeke feil, hvis forekomst beklageligvis er betydelig større.

Idag går sprogblomsten til NRK.no og journalist Anja Strønen, som helt korrekt omtaler levende skjold som just «levende skjold», ulikt den stadig mer utbredte misforståelsen «menneskelige skjold», av engelske «human shields», som på korrekt norsk har en liten vri.

Saken for øvrig, som ikke er gjennemgått av Frisprog.nu, og meget vel kan rumme adskillige skrivefeil av annet slag, kan leses i sin helhet her:

www.nrk.no/urix/frykter-kristne-gisler-brukt-som-levende-skjold-1.12668566

Frisprog.nus sprogblomst er med dette å anse overbragt. Redaksjonen gratulerer.

Dagens sprogblomst er en uformell pris, innstiftet av Frisprog.nu, som tildeles medier og journalister, som, i strid med utbredt praksis, skriver gitte ord og formuleringer korrekt. Prisen vil ingenlunde bli en daglig foreteelse, men vil definitivt være dagens den aktuelle dagen. Det beror både på det enkle faktum at Frisprog.nu-redaksjonen ikke bestandig har anledning til å følge med, og at korrekt sprog i media simpelthen ikke er hverdagskost.