Ny målstrid i pressen?

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt på søndag. Lokalavisen Bladet «Tysnes» publiserer imidlertid ikke sakene mine i nettutgaven, men venter til torsdagens papiravis, slik at de rekker å få oversatt mitt ubegripelige bokmål til nynorsk. Det er, efter hva jeg forstår, ingen spesielt uvanlig praksis, selv om det naturligvis er synd at de dermed henvises til å servere gammelt nytt.

På just det punktet kjenner også jeg på Hannah Miriam Kolås’ indignasjon, over at sproget hennes ikke er riksavisene godt nok, men erkjenner jo, som nettopp eksemplifisert, at nynorskavisene ikke er det spor bedre. Det er klart jeg føler både sprog og identitet grundig underkjent av lokalavis-redaktøren, spesielt når avisen til alt overmål får billeder, så vel som tekst, uten fem øre i honorar. Men jeg finner en viss trøst i at merarbeidet med oversettelsen koster dem noe – noe jeg, som oversetter, er smertelig klar over.

Jeg må ærlig medgi at jeg nok syns både riks- og lokalpressen har et barnslig forhold til komplekset, spesielt når vi vet at landets befolkning sjelden har problemer med stoff skrevet på det som for enhver måtte være sidemål, liksom mine bokmålske kampreferater er fullkomment begripelige for de innfødte. Det er simpelthen vanskelig å forstå holdningene som annet enn rester av striden vi altså anså død og begravet. Kanskje er det også der bikkja ligger begravet; i riksavisenes frykt for at målbevegelsen mobiliserer sine unge til journalistutdannelse, for dermed å vinne landet – og avisene – for sin sak?

En slik mobilisering eksisterer nemlig, i NRKs Nynorsk mediesenter i Florø, som jevnlig rekrutterer unge journalistspirer til kurs og praksis, det siste ofte ved NRKs distriktskontorer. Noe tilsvarende fins ikke for aspirerende bokmålsjournalister.

Denne bloggeren har imidlertid visse problemer med å se at ordningen skulle avstedkomme nevneverdig akersgateinvasjon. Tross alt ligger det andre kriterier, enn de rent sproglige, til grunn for rekrutteringen (som vel også er stoppet helt opp). Det ser vi daglig, i journalistenes ubehjelpelige formuleringer og sproglige krumspring, kanskje spesielt i en tid der multimediale ferdigheter tillegges slik vekt. En tid som for øvrig preges av pressens tiltagende ubetydelighet. Det er klart det stiller slike anfektelser i et underlig lys.

Min kjærlighet for det nu avdøde riksmålet, forutsetter ikke et tilsvarende hat mot nynorsken. Av samme grunn forekommer stillingskrigen meg også så ubegripelig.

«Problemet» er ikke større enn at bokmålslesere forstår nynorskartikler, nesten like godt som nynorskleserne forstår dem som er skrevet på bokmål. Jada, det fins en liten forskjell, som det fremgår av foregående setning, men uoverkommelig, det er den altså ikke.

Kanhende ender vi en vakker dag med ett skriftsprog, uten at det utarter til samnorsken vi fikk i fanget hin århundre?

Med redaktørene vi har i dagens riks- og lokalpresse, forblir det imidlertid en svært fjern, om aldri så vakker, drøm.

I mellemtiden er det visst bare å hvesse pennene, godtfolk, for he is dead, but he won’t lie down.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Ivar Aasen (1813-1896). Foto fra Wikipedia.

Men altså, Hannah Miriam Kolås: I get you.