Den selvmotsigende ungkars-tilværelsen

Ung kar og gammel kar i Caprinos 'Syvende far i huset'

I egnen har vi en dame fra den sydlige halvkule, som med ujevne mellemrum formidler ungmøer fra hjemlandet til bygdens ikke lenger fullt så unge ungkarer.

Nu er i og for seg trafikken denne bloggposten relativt uvedkommende, om vi ser bort fra det sølle faktum at den initierte ens refleksjon over ungkars-begrepets gyldighet, i de tilårskomne segmentene av standen.

Noe tilsvarende har vi nemlig ikke for den kvinnelige motparten, utover «peppermø» og «gammel jomfru» (som bringer denne bloggeren i tanker om den bergenske aldersinstitusjonen Frøkenstiftelsen), mens «gutta» fritt kan velge mellem «ungkar», som nevnt, «drengkall», «garçon», «peppersvenn» og «sveinkall», efter hva man, ad ordbøkene, har klart å bringe i erfaring, som det stundom heter i avisene.

For øvrig inkluderer ingen av alternativene dame-ekvivalentenes implisitte referanse til kyskhet.

Hele komplekset foresvever antagelig den reflekterte leser relativt uinteressant, idet begrepet engang er så vidt befestet, og vinner selvfølgelig min sympati derfor. Men i en samtid som, i fullt alvor, diskuterer innføring av kjønnsnøytralt «hen», som erstatning for «hun» og «han», ville det trolig være rimelig også å vurdere gamle menns nominelle ungdommelighet, når sproget nekter kvinnene det samme.

Skal kvinnene, alt idet de runder sine første 30, utstyres med pepperbøsse og hederskront peppermø-benevnelse, vil jeg tro det fremstår både rett og både rimelig å gjøre mennene den samme æren.

Når alt kommer til alt, er det jo ikke slik at peppersvenn-begrepet ikke fins.

Akk, det er mangt som svirrer for ens indre på en søndag. Så stopper nok også saken der.

Ulødig tankespinn har sin verdi, det med.

Foto: Ung kar og gammel kar i Ivo Caprinos gjengivelse av Syvende far i huset.

P.S. Bloggposten er, grunnet Bygde-Norges sterke begrensninger på ytringsfrihet ifm spørsmål som mangler positivt fortegn, endret. Dog uten konsekvenser for postens essens.

Reklamer