Som god krok skal bli

Denne posten var vel strengt tatt hjemmehørende her, men havnet, ved en inkurie, i generalistbloggen Nedtegnelser.

Takk og lov for hyperlenkene.

IMG_0521

Nedtegnelser

Om du hevder det motsatte, og påberoper deg ordbøkenes støtte, blåser jeg en lang marsj i det. Ordbøker fremstår tidvis som gal manns verk.

Du kan hevde meg innmalt i et hjørne, til hvilket jeg ikke har andre svar enn «innsiden av et hjørne, i så fall».

Hjørner kan man gå eller kikke rundt. Kroker ikke så meget.

Og det akter jeg hæren flytte meg ikke å diskutere.

Vis opprinnelig innlegg

Reklamer

Funky dysfønksjonalitet

IMG_0518

Du kjenner typen, ikke sant, som insisterer på at et eller annet ikke «fønker», eller skryter av et spesielt vakkert «fønkishus»?

Hva det siste betreffer, burde man muligens tillegge seg en o-lyd, skal man først lyde utenlandsk – utledet av das Funktionalismus, som igjen minner om at jeg til alt overmål holder meg med en blogg tilegnet stilen (som ikke er å forveksle med de Stijl!).

Dagens halvmotiverte utblåsning, i mangel av bedre sprogemner.

Kan man være både pro- og antisemitt?

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Togende sinnamiffere: Pro én slags semitter, anti en annen (egen illustrasjon).

I mange år har jeg stundom målbåret en liten fanesak, der jeg forsøksvis har luftet tanken om at antisemittisme-begrepet, slik det ble lansert av den tyske rasehygienikeren (skjønt det ingenlunde var hans virke) Wilhelm Marr i 1897, muligens er en smule villedende. Innarbeidet, ja visst, men ikke desto mindre villedende. Dog uten å vinne nevneverdig gehør.

Rasjonalet er enkelt nok:

Kan man være for noen ting, vil det alltid finnes dem som er mot det. I dette tilfellet semitter.

Og hvem er mon de? Jo:

  • Arabere
  • Assyrere
  • Jøder

I sin tid inkluderte termen også arameere, fønikere, hebreere, kanaanitter, akkadere, ammoniter, babylonere, kaldeere og elamitter, men vi ser jo ikke stort til dem, nu om dagen, så vi får vel nøye oss med de ovenforstående tre (kilde: Wikipedia). Semittiske sprog blir en helt annen ting, altogether.

Interessant nok er dermed våre hjemlige israelvenner muligens antisemitter av verste sort, idet at få overgår deres antipati mot det store gross av semittiske folkeslag, representert ved araberne og assyrerne – til de andre semittenes, altså israelernes – fordel. Pro og anti på én gang. Det krever en avklaring, som pro- eller antisemittisme-begrepet overhodet ikke dekker.

«Javel», kan man muligens innvende, «men nu er jo antisemitt-betegnelsen så pass innarbeidet, at det ville bli for dumt å omkalfatre den hederskronte, tyske rasistens begrepsverden» (rett skal imidlertid være rett: Marr ba svært tynt om tilgivelse, på sine gamle dager).

Mon det. Det eneste sikre er at der noen er pro arabere, assyrere eller jøder, er andre anti hele hurven – eller, som tilfellet oftest er, ett eller to av «underbrukene».

For egen del er derfor antisemitt-betegnelsen erklært død og maktesløs, og jeg erklærer meg i samme momangen prosemitt, i ordets egentlige forstand

Men det er meg, da.