Hvorfor riksmål ikke er riksmål

IMG_0199.JPG

Jeg tok en liten quiz hos Riksmålsforbundet igår, under overskriften «Riksmålsforbundets språkquiz» (der omkring kan man, som kjent, ikke være bekjent av sprogquizer), som resulterte i syv av åtte mulige rette. Det var fasiten for det tredje spørsmålet som fikk meg til å sette aftenkaffen i vrangstrupen, med «korrekt» svar uthevet:

«3. Hvilke(n) preteritumsform(er) av verbet «bety» er tillatt i riksmål?

  • Betydde
  • Betød
  • Betydde og betød»

Og jeg bare WTF!? Skal det ikke vær lov å si eller skrive «betød» på riksmål lenger? Hallo på riksmål!? Kan det i så fall overhodet betegnes riksmål?

Vel var jeg klar over at «betydde» var blitt tillatt, men «betød» faller da riksmålsbrukere like naturlig som «tilbød» eller «forbød», skjønt de vel neppe er tillatt lenger, de heller. Denne bloggeren skriver ikke engang riksmål i det daglige, men moderat bokmål (som Riksmålsforbundet rett nok har gjort til sitt). Like fullt fremstår «betød» som langt mer ordentlig norsk, enn alskens lekeord – som «betydde».

Minst like forbløffende fant jeg det, dessuten, at kun én av disse besvarelsene er feil, med korrekt (det vil si feil) svar uthevet:

«5. Hvilken setning er feil?

  • Vi ble stående og fryse; imens var han inne og handlet
  • Vi ble stående og fryse imens han var inne og handlet
  • Vi ble stående og fryse mens han var inne og handlet
  • Vi ble stående og fryse, mens han var inne og handlet»

Personlig ville jeg muligens stemple samtlige feil, så nær som nummer fire, som for meg fremstår som den eneste korrekt skrevne setningen av dem, til nød også nummer tre (men da i erkjennelse av at det må være lov å tøye litt på kommareglene, om det ikke får konsekvenser for setningens betydning).

Inntil for relativt få år siden, stod Riksmålsforbundet fortsatt relativt høyt i min private aktelse, men tro om ikke det likevel bør festes større lit til Språkrådet, hvor spinnville de tidvis enn er. Med denne quizen har i alle fall Riksmålsforbundet parkert seg i slett selskap, sammen med det relativt rabiate Bokmålsforbundet.

Om ikke annet, har oppdagelsen resultert i en oppdatering av fortegnelsen over utfasede riksmålsord. Men riksmål – det kan man ikke beskylde Riksmålsforbundet for å forfekte.

Ikke kødd med sidemålet!

IMG_0192.JPG

«Nu har jammen Oslo Arbeiderparti gått inn for fjerning av nynorsken», utbrøt kone pone i helgen. «Jeg er sikker på at det bare er for å tekkes førstegangsvelgerne». Rett nok er hun nynorskbruker selv, og ville dermed aldri ha tatt ord som «nu» eller «jeg» i sin munn, men her er det jeg som bestemmer. I bloggen, vel at bemærke.

«Nåja, motstanden kommer vel ikke bare fra førstegangsvelgerne, men det er vel ikke nynorsken de vil til livs, så meget som sidemålet – eller sidemålskarakteren», prøvde jeg. «Siden bare ti prosent av befolkningen bruker nynorsk, er det jo ikke så underlig at nynorsken for de fleste blir stående som eksponent for sidemålet. For 90 prosent av oss er det jo nynorsken som er sidemål. Hadde flertallet bestått av nynorskbrukere, er det vel ikke så utenkelig at de ville ha ønsket å kvitte seg med sidemålet, de også, selv om det for anledningen ville ha vært bokmål».

Jeg kikket på henne, og ante vel en litt drømmende fjernhet i blikket, mens jeg tenkte Quid erat demonstrandum.

For egen del må jeg medgi at jeg inntil relativt nylig har vært forholdsvis likegyldig til sidemålsundervisningen. Men det var til vi selv flyttet til fruens hjemstavn, som også er en nynorskkommune – med det til følge at vår en gang lille oslo- og bærumspike har fått nynorsk som hovedmål.

Uten sidemålsundervisningen ville hun altså være avskåret fra enhver mulighet til å lære det eneste skriftsproget man strengt tatt behøver.

Min ytterst situasjonsbetingede respons blir følgelig: Ikke kødd med sidemålet!

Tross alt er det egne kaker vi meler, her til lands, er det ikke? Det er i alle fall poenget ved bloggpostens resonnement.

«Slikleis», som gjengitt på tavlen i illustrasjonen, hører for øvrig til avkommets sproglige konstruksjoner. Og hvem kan vel klandre henne? I min tid het det riktignok «kvisleis», tillikemed «spynorsk ordliste», selvfølgelig.