Mens vi venter på årets nyord

SELFIE: Fjern-selfie, tatt med wifi-styrt utløser.

SELFIE: Fjern-selfie, ad wifi-styrt utløser.

Sprogets dynamikk er gudskjelov just det, dynamisk, med ord som forlater og tilflyter vokabularet, i en tilsyneladende evig strøm. Kanskje skal vi også være glad norsk rettskrivning ikke lenger preges av normene i denne bloggen – skjønt jeg rett som det er lurer.

Ikke desto mindre tilføres sproget, i alle sine målformer, nye ord, kanskje ikke på årsbasis, men det tegner nesten til å bli en tradisjon. Som da «selfie» ifjor ble lansert, adskillige år på efterskudd, vil nok den erfarne Tumblr-bruker hevde, med brask, bram og megen medial hornmusikk.

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Togende sinnamiffere (egen illustrasjon).

Nu er det vel ingen som ville hevde import en forutsetning for status som nyord, og jeg vil tro det knytter seg ikke så rent lite spenning, når Språkrådets nyord-komité – om en slik finnes – setter seg i stevne, til hvorledes rådet forholder seg til nyvinningene «sinnamiffer» (om aggressive MIFF-sympatisører) og «kokohøyre», forbeholdt uforsonlige høyrefolk på ytre flanke, med særegen sans for noget aparte stempling av «framandfolk» og egne meningsmotstandere.

Begge ord har, i løpet av sommermånedene 2014, fått så mange ben å gå på, at de på det nærmeste lyser Språkrådet lukt i fleisen.

Denne bloggeren venter i alle fall i den største spenning, om enn blottet for den angst og beven jeg vil tro preger nyss nevnte miljøer – i alle fall om nyordene blir selfiens mediaoppmerksomhet til del.

Kjør debatt!

Andre boller

20140803-170423-61463180.jpg

I dag er jeg så ille berørt, gresselig flau, og forfryktelig sint på meg selv – over årtiers sproglig brøde, som rett nok har foresvevd meg eksisterende, men uten å ha trukket andre konklusjoner enn at nåde bør få gå for rett, uten å foreta meg noe med saken.

Problemet tok imidlertid feste under dagens landeveisutflukt, under hvilke tankene har det med å streife, og dagens var intet unntak, der jeg grunnet over det ubehjelpelige i å hevde ting «vokst ut av alle proporsjoner» og dess like.

Folk sier jo det, og hvem er vel jeg til å hevde det annerledes? Følgelig har jeg slengt meg på – og sagt likedan, uten å stille så meget som ett kritisk spørsmål til praksisen. Men det har jo skurret, du verden som det har skurret, uten at jeg dermed har sagt annet enn at ting «vokser ut av alle proporsjoner», siden det er hva folk gjør (og hvorfor skulle vel jeg skille meg ut?). Men nu er det altså nok. La oss herved tilbakevise den bredt anlagt og innarbeidede praksisen, ved å slå følgende faktum i bordet, én gang for alle:

proporsjo´nen lat.

  • forhold, overensstemmelse, samsvar
  • (mat.) ligning som uttrykker at to forhold er like store

Ordet vi leter efter, uten overhodet å lete, befinner seg like under nesetippen, og lyder «dimensjon». Ting vokser ut av alle (tenkelige) dimensjoner, gjør de ikke det, da? Så hvorfor insisterer vi på å bruke synonymet for «forhold», «overenstemmelse» og «samsvar», hvor ingen slike er involvert?

Visst kan vel ting vokse ut av alle proporsjoner, om det er i forhold til hverandre, noe som imidlertid kun unntaksvis er tilfellet.

Det, barn, er grunnen til at far i dag sliter med å se verden i øynene. Men jeg skal slutte med det nu. Kors på halsen.

Om det ikke er noe som har vokst i forhold til noe annet, rimeligvis. Det får være grenser.

Gøy, ikke sant? Det er slike ting du får reflektert over når du bor på landet – eller er strandet på en øy, som jeg i og for seg er. Plenty av road kill langs landeveien, forresten.