Målformer, hørsel og misforståelser

Kvalpkvefs

Hørselen er ikke lenger hva den var, som seg hør og bør, to år efter rundingen av femtiårsmerket. Men det gjør jo ikke saken bedre at avkommet, som følge av vårt rundt femårige opphold i nynorskomgivelser, har gitt seg Aasen-målet i vold, med alt som dertil følger av misforståelser.

Datter: Eg har lyst på ein kvalp.
Far: Er du kvalm, vennen?

Datter: Eg vil sjå på TV.
Far: Hæ? Kjøpe TV?

Mor: Vi skal stoppe i Våge og se om de har flogepapir [både datter og fru snakker en slags miks].
Far: Hva sier du? Fargepapir?

Og jeg kunne fortsette, men det får holde med disse, mens de ennu er rykende ferske – ellers glemmer jeg dem vel bort, som vanlig. Det er alderen, vet De. Men jeg hører stadig «skulle», hvor avsender vitterlig sier «skule».

Alt, selvfølgelig, et spørsmål om sedvane. Én ting vil jeg imidlertid ha sagt: Hadde vi beholdt «hvalp» og «hveps», som for lengst er faset ut av bokmålet, og blitt klammeformer på riksmål, hadde det straks vært enklere å begripe seg på «kvalp» – om ikke nødvendigvis «kvefs».

Hva fruen og flogepapiret betreffer, kan det herved bekreftes at vi virkelig sliter med et flueproblem, uten at det dermed gjør resten av beretningen mindre sann:

Reklamer

Slett latin

SPQR

Latin er ikke bare bare, og formodentlig ikke beregnet på oss dødelige, hvor dødt sproget enn måtte være. Men så er det nå likevel ikke til å komme forbi at enkelte fraser har sneket seg inn i dagligtalen hos de fleste, som mangler de grunnleggende forutsetningene for å bruke – i alle fall forstå – dem.

Det gjelder i bunn og grunn også denne bloggeren, selv om det ikke burde være til hinder for nyfiken årvåkenhet. Igår aftes, mens jeg så en britisk krim på TV, for eksempel, dukket den kjente frasen opp igjen, i pervertert form, som den ofte gjør, da protagonisten begynte å bable om gjerningsmannens «modus operando».

Bakgrunnen er åpenbart at «operandi» vitterlig lyder som en flertallsform, men er det altså ikke (skjønt om det nå var, lyder «operando» virkelig mer som italiensk enn latin). Følgelig leser og hører vi ofte misforståelser som «modus operandum», som nok en antatt éntalls-variant, mens faktum er at det virkelig heter «modus operandi» i éntall.

«Modi operandi» lyder derimot flertallsformen.

English: The Exotic Cactus Collection nursery(...

One cactus, many cactuses! (Photo credit: Wikipedia)

En annen pussighet, som, oftere enn ikke, forekommer blant engelsksproglige, er den antatte flertallsformen av opprinnelig latinske «cactus», som vanligvis manifesterer seg som «cacti», enda det granngivelig heter «cactuses» (just som «viruses», heller enn «viri»). Men siden denne misforståelsen også synes å deles av ordbøkene, Oxford Dictionary inkludert, er den vel både forståelig og tilgivelig. Kanskje sogar tilrådelig? Nettopp det problemet er vi imidlertid forskånet for, her til lands, hvor kaktuser er og forblir kaktuser, hvem du nå skulle finne på å konversere – om de da ikke er nynorskbrukere.

Selv er jeg like uvidende som noen hver, for det er jo ikke akkurat slik at jeg kan noe om emnet, for her baserer jeg meg helt, holdent og absolutt udelukkende på tilfeldige oppdagelser.

Og skal vi nå først være ærlig, lyder det korrekte «konti» hakket mer pretensiøst enn «kontoer». Personlig har man begynt å gi litt blaffen, sant å si – og sier gladelig «paparazzi» i éntall, så får heller pedantene terpe på sitt evinnelige «paparazzo», enda jeg selvfølgelig vet at de har evig rett.

Men du vet, det fins tilfeller som får folk til å tro du har en skrue løs, om du skulle slumpe til å skrive eller snakke korrekt.

(Hva enkelte mennesker skal bry seg med!)