Når forkortelsene blir ord

English: NATO-Summit 2002 Deutsch: NATO-Gipfel...

Vi skriver «Nato», ikke «NATO». (Photo credit: Wikipedia)

Dette er selvfølgelig en helt unødvendig påminnelse for bloggens faste lesere, men i det tilfellet at noen, ved en inkurie, nærmest, skulle slumpe til å forville seg innom, kan det jo være greit å by på noen nødvendige presiseringer, om en skal dømme efter pressens praksis.

Både i Norge og i verden for øvrig, opererer vi daglig med forkortelser som uttales som ord. Blant de mest utbredte, finner vi Nato hiv og aids (merk for øvrig hvordan kun egennavnet av de tre gis stor bokstav). Disse begynte som forkortelser, for henholdsvis North Atlantic Treaty Organization, human immunodeficiency virus, og acquired immunodeficiency syndrome, skjønt det veldig snart ble tydelig at det ville bli tungt å uttale bokstavene «N-A-T-O», «H-I-V» og «A-I-D-S» – i alle fall så lenge alle tre utgjorde fullkomment anvendelige ord.

Dermed ble de altså ord, som følgelig ikke lenger beholder sine store forkortelsesbokstaver.

En hyperaktuell forkortelse, som også uttales som et ord, er for øvrig ISIL (Den islamske staten i Irak og Levanten), som dermed også bør skrives «Isil», selv om ingen har våget seg på praksisen ennu.

Små bokstaver, altså, piker og gutter. Det blir dagens lekse.

Tilståelse: Denne bloggeren sier «O-S-S-E», og forbeholder seg dermed retten til å beholde store bokstaver. En praksis som forresten synes utbredt.

Reklamer

Se opp for beskjedenskrytingen

Follow me on Twitter! @woofer_kyyivNyordene står i kø, og det er vel ikke til å komme forbi at noen av dem sitter lengre fremme i bevisstheten enn andre. Som da selfiene gjorde sin entré i norsk dagligtale her om året.

Forsøket på å introdusere phubbing (utledet av snubbing, altså å bevisst ignorere noen, og phone – altså phone snubbing, om du vil), ble ikke kronet med fullt så mye hell, efter hva jeg kan se.

Humblebragging

I det siste er jeg imidlertid blitt mer og mer oppmerksom på den engelske termen humblebragging, hvor hovedpoenget, altså å fremheve seg og sitt, gjennom å fordekke det med tilgjort uhøytidelighet eller tåpelig relativisering, som slett ikke skjuler det faktum at du granngivelig har svimlende 6000 følgere på Twitter:

 

#denfoelelsen, hva?

Spørsmålet er vel bare om nyordet får vind i de norske seilene, og om vi i så fall får en norsk variant. Sikkert er det i alle fall at «beskjedenskryt» ikke duger. At vi har fenomener som dekkes av begrepet derimot, fins det overhodet ingen tvil om. Bare se på nyhetsstrømmen din på Facebook eller Twitter.

Vi begår utilslørte forsøk på å skryte, alle som én, selv om enkelte tror disse metodene, tyvlånt fra Urban Dictionary, er til videre hjelp:

Uggggh just ate about fifteen piece of chocolate gotta learn to control myself when flying first class or they’ll cancel my modelling contract LOL :p #humblebrag

og

Your inflatable inner-tube is way cooler than my 80-foot yacht. You get to be so much closer to the water and to nature. I envy you, I really do.

Hvordan håndterer man slikt? Enkelte vet heldigvis råd:

Thanks, that means a lot. Another advantage of having an innertube is that I don’t have to fucking humble brag all the time about having a yacht.

Men jeg mener det: Sjekk ut noen av vennene dine. Enkelte gjør seg stor flid med bruk av metoden. Men den blir ikke mindre gjennemsiktig av den grunn.

Nei, jeg vet sannelig ikke …

Kanskje skulle vi bare beholde koketteriet?