Bergen som nynorskbastion

20131208-145043.jpg
At bergensdialekten befinner seg nærmere landsmålet enn bokmålet, tør være gammelt nytt. Likevel har riksmålet, og, efter hvert, bokmålet, bitt seg fast som skriftsprog. Det vil si: Inntil for en tyve–tredve år siden.

Som eksilbergenser har jeg vært forskånet for nærkontakt med utviklingen, men desto mer oppmerksom på den, eftersom jeg er blitt den servert i spredte blokker, som har hindret de umerkelige overgangenes sløvende effekt.

I dag er det ingen som lenger hever øyenbryn over nynorske bergenspublikasjoner. Visst mangler jeg vel empirisk belegg, men jeg våger likevel påstanden at den vedvarende tilflyttingen fra omegnskommunene, kommer til å forsterke just den utviklingen.

Ironisk nok, dog, øker forekomsten av bokmålsbrukere på landsbygden proporsjonalt med bergensforekomstens fall – noe som, før vi vet ordet av det, gjør bygdene til bokmålsbastioner, og den aktuelle byen tilsvarende for nynorsk.

Men helt ærlig: Når så du sist nyhetsinnslag fra Bergen, hvor reporteren ikke snakket nynorsk?

Sann. Mine. Ord.

Advertisements

Alarm!

Alarm

Vi ser en urovekkende økning i bruk av ordet «alarmerende», der just «urovekkende» ikke bare hadde gjort samme nytte, men er betydelig bedre norsk.

Som regel ser vi forekomsten av «alarmerende» i forbindelse med nyheter oversatt fra utenlandske nyhetsbyråer, i deres omtale av urovekkende eller foruroligende nyheter – som alarming.

At nyhetene svært ofte ikke fins det grann alarmerende, langt mindre urovekkende, se det er en annen, men ikke dermed mindre, sak.

Det er med andre ord all mulig grunn til å rope varsku – eventuelt å slå alarm – om utviklingen, på mer enn én måte.