Til seters for å gjøre seg … feite?

Gjet

Det er så mangt som kjennetegner det dannede menneske, men ett av adelsmerkene er rimeligvis en sproglig fostring som forekommer samtiden ytterst fjern.

Vi vasket oss med sepe, ikke «såpe», og skar (ikke «skjærte») vårt brød på fjeler, ikke «fjøler»! Selv bygdefaunaen ble omtalt ved sine rette navn, just som i visen (Visa er et betalingskort – eventuelt visum in pluralis):

Å, jeg vet en seter med så mange gjeter!
Noen har en bjelle når de går i fjellet
Gjetene, de springer, bjellene, de klinger:
Singe-linge-linge-linge, lang-lang-lang

Horn i toppen, ragget på kroppen,
blakke og svarte [WTF!?] og hvite og grå
Lang i kjaken, skjegg under haken,
listig og lystig og lett på tå.

Alle springer løse, skynder seg av fjøse!
Geitebukken [WTF!?] fore, oppigjennom går’e:
Killingene leker, alle sammen breker:
Mæ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ!

Vilter vinden tuter om tinden,
sneen den skinner å høyeste topp,
men i hellet nedover fjellet
vokser de vakreste blomster opp.

Hei da, hvor de skjener over stokk og stener,
over mos og grener, gjennom lyng og ener
Bekken oppi heien synger hele veien:
Klonke-lonke-lonke-lonke-lonk-lonk-lonk!

Tunge, trette, gode og mette
kommer de hjem når det lir mot kveld
Hele flokken stanser ved tråkken,
sola [WTF!?] har gjemt seg bak høye fjell.

Og så kommer Anne, melker oppi spannet.
Nå [WTF!?] må de stå stille, ellers kan hun spille
Siden ut på kvelden strør hun salt på hellen:
Sikke-sikke-sikke-sikke-sikk-sikk-sikk!

Alle tripper, napper og nipper,
hopper og stanser og stanger på snei,
nikker, nyser, står litt og fryser,
går inn i fjøset og varmer seg

Nå* betviler jeg på det sterkeste at Margrethe Munthe-teksten lød «svarte» eller «gjennom», så her har vi nok med en modernisering å bestille. Ikke desto mindre er «stener», «gjeter» og «sne» beholdt, selv om «sola» ærlig talt var i drøyeste laget!

I denne fremførelsen er teksten virkelig maltraktert, av velmenende, men historieløse pedagoger:

I oppriktighetens navn skal det anføres at denne bloggeren ikke omtaler geiter og geitost som «gjeter» og «gjetost», og aldri har gjort det. Sant å si var jeg nesten i tvil om at det noengang ble skrevet slik, enda jeg kjenner bøtter av mennesker som fortsatt snakker sånn. Men det ble det altså, og det lenge efter Margrethe Munthes tid, på sanksjonert riksmål, intet mindre, som idag ikke er annet enn et alias for bokmål.

Gad vite hvordan det vil gå med landet. Enhver undermåler kan da fortelle deg at De tre bukkene Bruse granngivelig dro til seters for å gjøre seg fete. Ikke «feite». Det skulle i alle fall ha tatt seg ut! Hvordan du enn skriver det.

*Her ikke brukt som tidsadverb.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s