Harald Hårfagres kongstanke snart en realitet

20130712-102505.jpg
Vi skal være glade for at riksmålet – skriftsproget som føres i denne bloggen – avgikk ved døden, efter at det ble klart at en forsvinnende, primært utdøende, del av befolkningen hadde det i daglig bruk.

Nøyaktig når det skjedde, skal være usagt, men jeg husker fortsatt da jeg leste de første Aftenposten-artiklene med «barnehage», «mage», «farge» og «flyger», på tampen av 1980-tallet – med haken vantro hvilende på brystkassen. Jeg tror det kan tjene som en indikator.

Men good riddance, altså. For det er grenser for hvor lenge en minoritet skal få herse med flertallet, skjønt riksmålstilhengerne sluttet med akkurat det på 1960-tallet, til tross for at Aftenposten selv holdt fanen høyt i enda 20 år – Morgenbladet enda høyere. Men det ga de opp, begge to, slik at riksmålet, som nu er helt forsvunnet (med det forbehold at skriftsproget Riksmålsforbundet idag forfekter, granngivelig er bokmål), står uten én eneste talsperson – denne bloggeren inkludert.

Bokmålet, som ligger aller nærmest dagligtalen til det store gross av befolkningen, er i dag i bruk hos 88 prosent av landets innbyggere, trolig nærmere 95 prosent, innen vi skriver 2025.

Ikke dermed sagt at de som fortsatt ivrer for deling av landet, er helt … hva skal vi si, utryddet. Det fins ennu tolv hissige prosent (jeg har tidligere operert med cirka ti prosent, som nok er nærmere sannheten, men tallene varierer, fra kilde til kilde), som ufortrødent kjemper for å dele landet i to, med kullsviertro på at nynorsken til slutt vinner frem. Og da ser jeg stort på det, for blant de tolv prosentene, finner vi også ufrivillige nynorskbrukere (denne bloggerens familie inkludert), som får målformen trædd nedover hodene, fordi de ved en inkurie – eller på annet vis – er havnet i en nynorskkommune, mens nynorskfamilier i bokmålskommunene får det som de vil.

Men ser vi på «nynorskbarnas» (anførselstegn, eftersom nynorsken ikke er deres foretrukne målform) fremferd i sosiale medier, taler tallene sitt ydderst tydelige sprog:

En hau [sic] med 8 eller 9 pynteputer i senga.
— «Nynorskpike» på Instagram

Hvor fikk du tak i den?
— «Nynorskpike» på Instagram

Det gir ingen mening.
— «Nynorskpike» på Instagram

Vi har det egentlig gøy på landet.
— Voksen «Nynorskkvinne» på Instagram

Noen som har lyst på kattunger?
— «Nynorskpike» på Instagram

And the list, som de sier, goes on. Selv om det blir så som så med rettskrivningen, og takke fanden for det. Det er ikke bare bare å holde tungemålet i rett munn.

Det ufattelige er bare at det altså fortsatt fins dem som mener at landet bør forbli delt, og som innrømmes svære, statlige summer til kampen – fra en stat som paradoksalt nok har i oppgave å holde nasjonen samlet. Litt som om ETA skulle berettiges overføringer fra den spanske stat, om det er lov å spissformulere litt.

Men fremtiden ligger, som vi vet, i ungdommen, og den ser ut som eksemplene over. Riksmålet er borte. One down, one to go.

Om ti–tyve år krones Harald Hårfagres kongstanke endelig med hell, skjønt det vel er i seneste laget å klippe seg.

Reklamer

Til seters for å gjøre seg … feite?

Gjet

Det er så mangt som kjennetegner det dannede menneske, men ett av adelsmerkene er rimeligvis en sproglig fostring som forekommer samtiden ytterst fjern.

Vi vasket oss med sepe, ikke «såpe», og skar (ikke «skjærte») vårt brød på fjeler, ikke «fjøler»! Selv bygdefaunaen ble omtalt ved sine rette navn, just som i visen (Visa er et betalingskort – eventuelt visum in pluralis):

Å, jeg vet en seter med så mange gjeter!
Noen har en bjelle når de går i fjellet
Gjetene, de springer, bjellene, de klinger:
Singe-linge-linge-linge, lang-lang-lang

Horn i toppen, ragget på kroppen,
blakke og svarte [WTF!?] og hvite og grå
Lang i kjaken, skjegg under haken,
listig og lystig og lett på tå.

Alle springer løse, skynder seg av fjøse!
Geitebukken [WTF!?] fore, oppigjennom går’e:
Killingene leker, alle sammen breker:
Mæ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ!

Vilter vinden tuter om tinden,
sneen den skinner å høyeste topp,
men i hellet nedover fjellet
vokser de vakreste blomster opp.

Hei da, hvor de skjener over stokk og stener,
over mos og grener, gjennom lyng og ener
Bekken oppi heien synger hele veien:
Klonke-lonke-lonke-lonke-lonk-lonk-lonk!

Tunge, trette, gode og mette
kommer de hjem når det lir mot kveld
Hele flokken stanser ved tråkken,
sola [WTF!?] har gjemt seg bak høye fjell.

Og så kommer Anne, melker oppi spannet.
Nå [WTF!?] må de stå stille, ellers kan hun spille
Siden ut på kvelden strør hun salt på hellen:
Sikke-sikke-sikke-sikke-sikk-sikk-sikk!

Alle tripper, napper og nipper,
hopper og stanser og stanger på snei,
nikker, nyser, står litt og fryser,
går inn i fjøset og varmer seg

Nå* betviler jeg på det sterkeste at Margrethe Munthe-teksten lød «svarte» eller «gjennom», så her har vi nok med en modernisering å bestille. Ikke desto mindre er «stener», «gjeter» og «sne» beholdt, selv om «sola» ærlig talt var i drøyeste laget!

I denne fremførelsen er teksten virkelig maltraktert, av velmenende, men historieløse pedagoger:

I oppriktighetens navn skal det anføres at denne bloggeren ikke omtaler geiter og geitost som «gjeter» og «gjetost», og aldri har gjort det. Sant å si var jeg nesten i tvil om at det noengang ble skrevet slik, enda jeg kjenner bøtter av mennesker som fortsatt snakker sånn. Men det ble det altså, og det lenge efter Margrethe Munthes tid, på sanksjonert riksmål, intet mindre, som idag ikke er annet enn et alias for bokmål.

Gad vite hvordan det vil gå med landet. Enhver undermåler kan da fortelle deg at De tre bukkene Bruse granngivelig dro til seters for å gjøre seg fete. Ikke «feite». Det skulle i alle fall ha tatt seg ut! Hvordan du enn skriver det.

*Her ikke brukt som tidsadverb.

Durabelig eller drabelig?

Duraabelig

Jeg var i bet for et ord, her i går, og ga meg til å søke ordbøkene for synonymer til henholdsvis «formidabel», «svær», «veldig», «voldsom», «stor», «enorm» og mere til, uten at ordet, som jeg faktisk hadde på tungespissen, manifesterte seg – og tungespissen vil fortsatt ikke gi slipp.

Derimot avslørte søket noen oppdagelser, som slike søk ofte gjør. Av hvilken grunn ordbøker absolutt er å anbefale, som sporadisk lektyre, selv om det hender man begynner å lure, noen ganger. For skal vi tro Ordnett.no, som baserer seg på flere av Kunnskapsforlagets ordbøker, er «durabelig» fullt gangbar norsk, noe som for alvor fikk meg til å stusse, enda jeg utmerket vel vet at det er i bruk hos svært mange – sannsynligvis hos flertallet.

Min teori er denne:

I dagligtale har «drabelig» ganske enkelt ikke vært nok, når behovet for dramatisk effekt har meldt seg. Følgelig halte man ordet ut, til «d-r-a-a-belig», som med letthet kunne lyde som «der-a-a-belig» eller «dur-a-a-belig», gjerne ledsaget av gestikulerende fakter, som for liksom å visualisere det drabeliges drabelighet.

Og «durabelig» var født.

Likevel har jeg sett folk hevde at det er forskjell på «drabelig» og «durabelig», uten nærmere spesifisering av forskjellens natur. Men jeg tror ikke den fins, for ordbøkene definerer ordene slik:

drabelig -; veldig; kraftig: en drabelig porsjon / de kjempet drabelig

ETYMOLOGI mnty. ‘fortreffelig, betydelig’, eg. ‘treffende’, jf. sv. drabba ramme, hjemsøke

Publikasjon: Norsk ordbok

og

durabelig -; svær; drabelig: en durabelig niste / et durabelig slagsmål, oppgjør

ETYMOLOGI se ▶-lig

Publikasjon: Norsk ordbok

Og nu begynner vi å snakke! Om vi ser på det svenske verbet «att drabbas», snakker vi altså om noe så kraftfullt at det er rammende. For dersom ordet skulle tillegges annen betydning enn svenske «drabbande», og man skulle finne noen etymologisk logikk deri, måtte det bli det engelske «durable» – altså det slitesterke og varige.

Men det nekter de norske ordbøkene altså for, foruten at det ville gjøre den utbredte bruken desto mer ubegripelig – og misforstått.

Følgelig blir det min påstand at «durabelig» er havnet i ordbøkene av ren uaktsomhet – eller som aksept av at det er den feilaktige, verbalt (og, efterhvert, skriftlig) dramatiserte, bruken som tross alt er mest utbredt.

Men det er bare en teori, da.