Gråter over spilt mjølk

20120518-214623.jpg

Det er en tid for alt – også for sprog. Vårt (sprog, altså) er i en rivende utvikling. Har alltid vært det, i og for seg, med riksmålet og nynorsken liggende på rygg, hivende efter været, mens bokmålet fosser frem, ispedd så mange utenlandske lånord, at det virkelig skal bli interessant å følge ferden.

Riksmålet er altså henvist til en museumstilværelse (dog foreløbig kun denne bloggen) – tillikemed nynorsken. Vi kan like det eller ei, men fakta taler for seg, og det fins ikke én ting vi kan gjøre med det.

Dette siste er det enkelte som ikke har forstått, først og fremst Noregs mållag, later det til. Rett nok eksisterer Riksmålsforbundet fortsatt, men under sitt ytterst misvisende navn, siden forbundet ikke lenger befatter seg med riksmålet (skriftsproget som anvendes i denne bloggen), men det moderate bokmålet – altså den bokmålsformen som ligger tettest opp mot det utdødde riksmålet. Noregs mållag derimot, fortsetter kampen mot vindmøllene. Sist, i vinter, kunngjorde laget et par tusen nye medlemmer, i kjølvannet av en brudulje ingen lenger husker noe av (denne bloggeren inkludert). Symptomatisk nok i seg selv, men vel så betegnende er det at et par tusen nye medlemmer gir grunn til slik jubel. Det sier alt vi trenger å vite om stoda, i grunnen.

Vi snakker sekterisme, naturligvis. Og dem om det. Det fins overhodet ingen grunner til at noen av oss skal legge oss bort i sløsingen med krefter og ressurser. I et moderne demokrati skal det stå enhver fritt å sløse med kreftene, efter eget forgodtbefinnende.

Den seneste krampetrekningen er forbundet med billedet over. For straks oppunder nasjonaldagen selveste, stod følgende NTB-melding å lese i avisene (utdrag):

Fra sommeren av vil det bare være nynorsk lettmelk å oppdrive på Vestlandet. Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

– Dette er ei gladmelding for alle melkedrikkere på Vestlandet. Språk er identitet. Det er bra at Tine nå vil bruke nynorsk på kartongene, slik bøndene har bedt om, sier en fornøyd leder i Noregs Mållag, Håvard B. Øvregård.

Bergens Tidende 16.05.2012

Det hele opptar meg ærlig talt minimalt. Evner man ikke å se at det er kartongens innhold som teller, har man virkelig et problem. Rett nok er forkjempernes iver beundringsverdig, men akk så fåfengt. Samtlige vestlandsfylker er, så vidt vites, nynorskfylker. Ikke så meget fordi flertallet av innbyggerne taler og skriver nynorsk, som at kommuneflertallet har nynorsken som sin målform. Ser vi på Hordaland, med et folketall på rundt 490.000 individer, for eksempel, kan det være interessant å merke seg at administrasjonssenteret, bokmålskommunen Bergen, utgjør cirka 265.000 av de 490.000. Plusser vi på de forholdsvis store omegnskommunene, som i stadig økende grad gir seg bokmålet i vold, ser man at godt over halvparten av fylkets innbyggere er bokmålsbrukere.

Når det er sagt, er det like ubegripelig at de skulle ha problemer med nynorsk melk, som at målfolket har problemer med bokmål. For det er melk (eventuelt mjølk) vi snakker om, er det ikke?

Skulle man kjenne et snev av forakt for den nynorske kriblingen i halsen, når man svelger de dyrebare dråpene, får man heller gjøre som avisene foreslår:

Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

Det går rimeligvis den andre veien også. Men er det dette vi er redusert til? Er det noen som fortenker meg i en svak fornemmelse for skam?

Minst like stor var oppstandelsen blant bokmålstalende bergensere, den gang telefonkatalogen for Bergen ble innlemmet i fylkets, på 1970-tallet en gang. Like pinlig, naturligvis, som dagens melketildragelser. På den tiden er det likevel grunn til å tro at fylkets nynorskbrukere var omtrent like mange som bokmålsbrukerne. Så ikke i dag.

Nu er det ingen som bruker den lenger. Telefonkatalogen. Så sparer vi de trærne. Som igjen bringer meg i tanker om melkekartonger …

Avslutningsvis burde man kanskje trå litt varsomt. For la det ikke herske tvil om at det herefter blir helmelken som gjelder, her i huset. Det medfører imidlertid ingen endringer.

Frisprog.nu fortsetter for øvrig ufortrødent, som det eneste «riksmålsmuseet» denne bloggeren er kjent med – en oppgave Riksmålsforbundet med fordel kunne ha påtatt seg.

Reklamer

Rettferdigheten seirer – til slutt

Norwegian Navy Parade Uniform

Oversetteryrket har sine utfordringer, og det slett ikke på det sproglige feltet alene. Rett som det er, må man avfinne seg med at man bidrar til spredning av høyst tvilsomt tankegods, slik jeg selv erfarte her om året, da jeg oversatte biografiene til tre ikke-angrende nazister, fra Adolf Hitlers nærmeste krets.

Det er klart det forvolder noen moralske anfektelser, men det påhviler nå engang oversetter å formidle ånden i forfatters skrift, så genuint, ubesudlet og uforfalsket som overhodet mulig, men med sproglige grep som gjør teksten funksjonell i nyoversettelsen. For det skulle vel ha tatt seg ut om oversetter, av hensyn til omtalte folkeslag eller den gode smak, tilla Føreren jødedyrkende tilbøyeligheter, i en eventuell oversettelse av Mein Kampf (som Karl Ove Knausgård for øvrig gruset alle utsikter til). Sant?

Følgelig kastet jeg kvalene på båten, da jeg i dag formidlet en homofob passus, først gjengitt på originalsproget, dernest i min oversettelse (mine uthvevelser):

Of course, a uniform shirt is merely external, just an object. But just try one on – suddenly you want to straighten up and throw back your shoulders. And unless you’re a pansy, or some sort of sickly specimen, you immediately feel the urge to test your strength – to do a couple of pull-ups, or a few bench presses.

Som ble:

Nå er selvfølgelig uniformskjorter lite annet enn noe man har utenpå, et sølle klesplagg. Men prøv å ha en på. Med ett kjenner du trangen til å stramme deg opp og trekke skuldrene tilbake. Og med mindre du er homo, eller et sykelig eksemplar av menneskearten, kjenner du straks lysten til å prøve din egen styrke – å ta et par kroppshevinger eller benkpress.

Rett nok fins det noen mindre, smått divergerende, fortolkninger av pansy-begrepet, men vi skjønner vel alle hvor forfatteren vil (det var i alle fall ikke stemorsblomster!).

Interessant nok dreier det seg om en hvit- og blåstripet telnjasjka, det vi gamle marinegutter kaller en blåkantskjorte (i mine dager var den hvit, med én blå kant langs kraven, mens den moderne varianten er en kopi av den russiske – et utslag av den kolde krigens endelikt, for alt hva jeg vet).

Interessant, fordi forfatteren (1915 – 1991) fortsatt var i levende live da denne traff hitlistene, rundt 40 år efter:

Jeg kan ikke hevde annet enn at det vekker en smule skadefryd, for du må medgi at det ligger en slags pervers rettferdighet i det. La oss bare håpe den homofobe forfatteren, med sin stolte fortid i den russiske Stillehavsflåten, rakk å få den med seg.

Noen ganger er det ålreit

Vassili Zaitsev sniper 1942 in color
Jeg er i full sving med en ny oversettelse (det går i ett for tiden, fra den ene boken til den neste), og har sett meg nødsaget til å gi meg a-endelsene i vold, på en måte som i utgangspunktet faller meg høyst unaturlig – noe som for øvrig slett ikke er sant. Bakgrunnen for den selvmotsigelsen er nemlig mer tilforlatelig enn man skulle tro.

Boken (se der, ja!), som tar utgangspunkt i den tyske beleiringen av Stalingrad under annen verdenskrig, basert på nedtegnelsene til den vidgjetne, russiske skarpskytteren Vassili Zaitsev (t.h.), flommer over av dagligtale, både fra den uralske taigaen og Røde armé-soldater imellem. Og la oss nu være ærlige: Sobert riksmål ville bli riv ruskende gærent. Eller hva?

Jeg merker det selv: Settingen innbyr til utstrakt bruk av hytta, sola, rifla, fella – og så videre og så videre. Som fordums befal falt det meg da også helt naturlig å kommandere «Hæla sammen!». Det skulle jo tatt seg ut med «Hælene sammen, piker!». Jeg mener… Serriøst.

Man ga seg a-endelsene i vold da, og gjør det nu.

Artiklene derimot, er det straks litt verre med. Kun unntaksvis får jeg meg til å skrive «ei». Det fins grenser for en bergenser. Rim slim plim.

Visst fører riksmålet en kummerlig tilværelse i samfunnet som sådan, men la oss fjese det: Noen steder er det da også nær utenkelig – selv for oss som har en viss sans for sprogformen. Men det blir en pussig miks (mine uthevelser):

Vi gransket ulvesporet, og kom frem til at det var den høyre forpoten som satt fast i fella, siden den gikk på tre ben.

Ups. Men det får gå. Verre er det kanskje at jeg, i samme avsnitt, var ved å skrive «[…] den krysset flater der snedekket var tynnest», men hentet meg inn i gjen. Som nevnt: Det skal ikke være lett.

Noen ganger er det likevel ålreit å gi slipp. Skjønt det jo er ille at man må konsentrere seg, for ikke å skrive et utdødd sprog.

Cocen-Colen? Gi meg en pause…