Tåpelig norvagisering

Da jeg vokste opp, hadde vi betydelig færre lånord enn i dag, men noen hadde vi da. De var likevel ikke mange nok til at latterlige norvagiseringer, som teip, sørvis eller pøbb hadde meldt sin entré ennu – og om de hadde, ville de ha vært gjenstand for megen forlystelse. Skjønt det også kunne gå for langt den andre veien, idet folk for eksempel kunne få seg til å skrive exhaust, uten fare for påtale.

Siden er det imidlertid gått altfor langt i motsatt lei. Det er ikke fritt for at flesteparten rygger ved synet av vederstyggeligheter som:

  • keps (som om éntallsord, i dette tilfellet av lånordet cap, skal ha flertalls-s!)
  • skuter (hvor mange, av det flytende slaget, skal være usagt, men i dette tilfellet én scooter!)

Gode løsninger

På den annen side fins det også en rekke eksempler på gode, norske avløserord, som:

  • after shave – efterbarberingsvann
  • air bag – kollisjonspute
  • fax – faks
  • tough – tøff
  • world wide web (www) – verdensveven

Udmerket og forbilledlig løst, spør du meg. Men så hender det, da, at vi simpelthen norvagiserer skrivemåten, slik at det bare blir latterlig, som i dette eksempelet, fra fronten på Dagbladet.no i dag:

Konteinerskip hos Dagbladet.no

Saken kan du lese her.

Misforstå meg endelig rett. Dagbladet gjør ikke noe feil her (utover at skipsnavnet skal omsluttes av anførselstegn, for å hindre forveksling med stedsnavnet Rena), om Språkrådet eller ordbøkene skal være rettesnor, men Norsk ordbok oppgir konteiner som en sideform av container, så hvorfor velge den latterligste varianten, til overmål en som er dømt til å få leserne til å steile (eller begynner jeg efterhvert å bli relativt alene om mitt forstokkede syn på sproget?)?

Bidra til gode avløsninger!

Det beste ville naturligvis ha vært om vi kunne funnet et avløserord, slik efterbarberingsvann avløser after shave, men «beholder» duger ikke helt for kasser på størrelse med hus, en utfordring som kan forklare den lettvinte latterligheten.

Har du et godt, norsk alternativ for hånden? Da syns jeg du skal besøke siden for avløserord hos Språkrådet, som innbyr til folkelig delaktighet i anledning de beryktede importordene.

De formative årene gjør hele forskjellen

Jeg innledet denne posten med henvisning til egen oppvekst, og hadde en tanke med det. For hvor meget jeg enn skulle ønske at jeg hang litt bedre med i svingene, kan jeg ikke unnslå det enkle faktum at mine formative år var preget av en konservativ norsklærer, som i stor grad ignorerte nymotens påfunn anno sent 1960-/tidlig 1970-tall, i tillegg til at jeg rått slukte konservative (både sproglig og på annet vis) aviser og tidsskrifter, som Morrabla og Farmand anno dazumal (Aftenposten var ikke helt borte vekk på den tiden, de heller). Jeg er med andre ord relativt uforskyldt blitt som jeg er blitt, om ikke annet, så i sproglig forstand – skjønt jeg til dagen altså ikke skriver som jeg gjør i denne bloggen.

Når jeg nu er så opptatt av de formative årene, har det naturligvis sin bakgrunn i at jeg er far til en åtteåring, som ennu ikke er blitt den helt store forbrukeren av nyheter (men det må være lov å håpe). Dog leser hun granngivelig andre ting, og vil nok, så småningom, få skriftsproget influert, også av nyhetsmediene – som vi må anta den oppvoksende slekt anser en autoritet på rettskrivning (good grief!).

Som bokmålsbarn med nynorsk hovedmål (og en sproglig forkvaklet far), er min datter rimeligvis spesielt utsatt for forvirring – som gir seg de underligste utslag. Med tanke på innflydelsen datidens medier hadde på eget gode selv, er det med andre ord ikke fritt for at jeg blir engstelig ved synet av «konteinere» i dagens avisoverskrifter.

Heller avløsning enn norvagisering

Alt sammen er bakgrunnen for at jeg nu tar til orde for å finne gode, norske avløserord for pub, som «skjenkestue» (eller «bar», for den saks skyld) foran «pøbb», for eksempel – eller «skyggelue» heller enn latterlige «keps». Skjønt hva er vel egentlig galt med én cap, eventuelt to caps? Når vi på død og liv først må låne, mener jeg.

Det kan selvfølgelig tilføyes at jeg kan «ta til orde» så meget jeg bare vil, i trygg forvissning om at innflydelsen (som motsats til en tenkt «impakt») er relativt begrenset, med en leserkrets på skarve to–tre forvillede individer. Men jeg måtte få det ut.

Ferdig arbeid.

Ordboklig uenighet

I forbindelse med en pågående bokoversettelse, skulle jeg nettopp ta tak i følgende passus på engelsk:

When activated, the fight or flight response causes a surge of adrenalin and other stress hormones to pump through our body. This surge is the force that allows a person to run through the flames of a burning house to rescue a trapped child. Or to stay low and quiet if an intruder is ransacking their house.

Intet spesielt deri, vil nok de fleste tenke, meg selv inkludert. Følgelig oversatte jeg slik (merk at dette er en pre-korrektur-oversettelse – understrekninger tilføyd for anledningen):

Når det er aktivert, gir kjemp eller flykt-instinktet et kick av adrenalin og andre hormoner, som raser gjennom kroppen. Dette kicket gir den styrken som bidrar til at en person kan springe gjennom et brennende hus, for å redde et barn som er fanget av flammene. Eller til å forholde seg rolig og taus, mens en inntrenger romsterer i huset.

(Selv jeg ser at den der må bygges om litt.)

Men da skal jeg hilse og si at stavekontrollen ga beskjed! At den ikke kjenner sammenstillingen «flykt-instinktet», var nesten som forventet (jeg er vant til grunnløse irettesettelser fra stavekontrollen). Verre var det imidlertid at de ovenfor understrekte ordene var markert som feil (det første med grønn strek, for å indikere syntaksfeil, i dette tilfellet kjønnet på «kick», det andre i rødt).

Jeg kunne ha sverget på at lånordet «kick» (engelsk for «spark») er et intetkjønnsord, slik «spark» er det på norsk, og har følgelig alltid snakket om å få et kick – av hva det nå skulle være. Samtidig så jeg ikke bort fra at jeg kan ha blitt offer for en parallell til andre utbredte misforståelser, Som at CV (curriculum vitae) og design er henholdsvis han- og intetkjønnsord, mens de derimot er henholdsvis intet og han, respektive. Følgelig konsulterte jeg ordbøkene, som åpenbart ikke later til å enes.

La oss først se hva Ruth V. Fjelds Bokmål rettskrivningsordbok (Kunnskapsforlaget) sier:

kick /kikk/-en; -er, -ene

  1. sterk opplevelse
  2. rus
Nynorsk: kick
Publikasjon: Bokmål

Dernest Tor Guttus Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget):

kickII[kikk] -et, – ( fam.)

1 (brå, kraftig) inspirasjon; puff: det var reportasjen om fallskjermhopping som gav meg kicket til å …
2 rusvirkning av narkotikum
Etym.: eng. ‘spark’
Publikasjon: Norsk ordbok

Jaha? Det ble man jo klokere av.

Siden mavefølelsen – og gammel sedvane – forteller meg at vi snakker intetkjønn, forholder jeg meg til Guttus kjønnsbestemmelse, men tillater meg likevel å undres over slike diskrepanser.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du skulle ha bestemte syn på saken.

Vestlandets lyriske åre

Hallstein Bronskimlet d.a.y. -- dikterhøvding fra Volda

Det går en lyrisk åre gjennem vårt nynorske sproglandskap, skal vi dømme efter den voldsomme trangen til poetisk uttrykk blant våre nynorskbrukere, spesielt blant dem som bor på Vestlandet. Det ser vi ikke minst i bygden vi bebor, og på Vestlandet for øvrig, der hver grend har inntil adskillige hobbypoeter, hvis lyriske ferdigheter lovprises av sambygdingene – som ikke begriper at just deres bygdeskald ikke forlengst er opptatt i den nasjonale kanon, liksom Kjell Aukrusts Hallstein Bronskimlet d.a.y., som også anser seg en av de fire store, som det fremgår av denne Wikipedia-artikkelen:

[…] Bronskimlet d.a.y. beskrives som et forfattergeni fra Sunnmøre, bekymret for sin dikterbjerk, plagsom gjest for sin forlegger, beundret av sin gårdsgutt og ustoppelig i sine skriverier som verken blir lest eller anerkjent. Har mottatt en rekke stipendier, og advarte under et foredrag på Vestlandet mot å få flere barn enn tre, ettersom statistikken viser at hvert fjerde barn blir en kineser.

Hallstein mener selv at han er en av de fire store, uten at det presiseres hvem han skal fortrenge. Han har også et sterkt ønske om at Grotten blir stilt til disposisjon for ham, slik at han slipper å ligge anføttes med sin forlegger når han er i Oslo.

Bronskimlet d.a.y. har markert seg som en av våre mest originale og dyptpløyende lyrikere i diktsamlingen «Eg baska meg trøyt».

Stor indignasjon

Dikterhøvdingen fra Volda bragte meg ellers i tanker om bygdas indignasjon over at regionpressen (nærmere bestemt Bergens Tidende) ikke gjorde vår lokale sommerfestival til førstesidestoff – noe som ble gjenstand for megen misnøye i lokalavisspaltene. Festivalen ble behørig dekket, så vidt jeg husker også i større omfang enn den skulle tilsi, men det er rimeligvis ikke nok for kulturens navle og vugge (som enhver norsk bygd naturlig nok er). Bakgrunnen for assosiasjonen står å lese i denne faksimilen, fra Hallstein Bronskimlet d.a.y : en av de fire store, Kjell Aukrust (Cappelen 1997):

Vonbroten vestlending -- Hallstein Bronskimlet d.a.y.

Jeg håper du tilgir digresjonen, men jeg er overbevist om at fenomenet, tillikemed lyrisk storhet, er en sentral ingrediens i det ny- og vestnorske selvbildet.

Det geniale bedraget

Det kan være vanskelig for oss bymennesker å få helt tak på opphavet til all denne diktertrangen, som kommer til uttrykk i lokalavis-dikt, epiloger og kåserier, som fremføres med malmfull røst i ungdomshusene rundt om. Kan det hele bero på den enkle genistreken sidemålsmotstanderne (og dermed motstanderne av nynorsk) i sin tid begikk, da de klarte å overbevise nynorskfolket om at landsmålet/nynorsken er et utmerket skriftsprog – til viser og dikt (underforstått: men lite annet)?

Noen må ha tatt dem på ordet, til de grader at litteraturen, visekunsten, ja sågar norske blogger, flommer over av nynorsk lyrikk. Jeg skal ikke begi meg ut på noen prosentuell gjetning, men andelen overgår de 12,9 prosentene som har nynorsk hovedmål i grunnskolen, med flere titalls prosentpoeng – så mye tror jeg vi med sikkerhet kan fastslå.

Antydningen at nynorsk egner seg spesielt godt til lyrikk, må ha blitt oppfattet som bevis for at enhver nynorsk tekst formelig strutter av lyriske kvaliteter. Stort annerledes kan man ikke forstå at nynorsk skrift og tale er jevngodt med høyverdig poesi, og at så å si hver eneste nynorskbruker anser seg en av de fire store (eller noe der omkring). Innslaget av poeter begrenser seg nemlig ikke til en håndfull diktere per bygd. Nei, hver eneste familie har minst én, og alle er like forfjamset over at det ennu ikke har avstedkommet heder og global berømmelse – og det enda alle sier nynorsk egner seg så godt til lyrikk!

Om «alle» innerst inne mener akkurat det, se det er jo en annen sak. Men påstanden har fungert utmerket som forsonende argument, og holder tross alt nynorskfolket beskjeftiget, med dikt og annet fanteri.

2012 vil med andre ord bli nok et stort år for stor, nynorsk lyrikk av alle avskygninger.

Med det ønskes det aller beste for det nye året, både for dikterhøvdinger av alle slag – og de noe mer prosaiske blant oss.

P.S. Herregud, jeg håper ikke bloggposten tas til inntekt for egen misnøye med – eller er til forkleinelse for – den enkelte poesiutøvers prestasjoner. Tvert om, vil jeg nok si. Den er utelukkende uttrykk for oppriktig undring over det kollektive nynorskfenomenet, og over at vi bokmålinger og riksmålinger ikke i samme grad ligger under for samme tilbøyelighet. Bare så det er sagt.