Engasjementsregler eller stridsretningslinjer?

Jack Sparrow

I en reportasje om norske rederiers bruk av privat vakthold i Det indiske hav i går aftes, ble det snakket meget om de såkalte «reglene for engasjement», som påkalte adskillige WTF-er hos en gammel promp som meg.

Rett nok er det mange år siden jeg spankulerte rundt i grønt og viftet med våpen, men det være lov å spørre hvilket engasjement de egentlig sikter til. Jeg mister nattesøvnen av slikt snakk.

Nu er jeg naturligvis ikke dummere enn at jeg skjønte det var tale om det man på engelsk kaller rules of engagement – altså nedfelte retningslinjer for stridssituasjoner. Men det er da virkelig på tide å legge av seg disse direkte oversettelsene, som ovenikjøpet avslører et totalt fravær av forståelse for emnets virkelige innhold.

Eller hva, Krinken?

Det vakte imidlertid en smule engasjement her i gård. Den skal de i alle fall ha.

Reklamer

Frykten for dumskap

Procrastinate.

Image by irisgodd3ss via Flickr

For tiden er jeg fordypet i en oversettelse fra engelsk til norsk (normert bokmål, ikke riksmål), av en bok som dypest sett omhandler vårt forbruk av tid, og, i siste instans, vår sløsing dermed (altså ingen litterær utfordring, som man vil forstå).

På originalsproget blir det dermed ikke til å komme forbi at procrastination er noe av en gjenganger – et ord jeg ikke er videre begeistret for på norsk, og som jeg konsekvent erstatter med «somling», «sløving», «latskap», «utsetting» og så videre. Joda, alternativene fins i overflod, uten at jeg skal forsøke meg på en utlegning om årsakene til at sproget vårt har slike rike forekomster av slikt.

Nu, mot slutten av boken, ergrer det meg likevel at jeg, tross uviljen mot ordet, ikke har brukt «prokrastinering» oftere, og her er årsaken:

Uviljen bunner nemlig i en minst like stor uvilje mot å akseptere at min uvilje har rot i folks negative respons på/til fremmedord, og det faktum at min ytterst sjeldne bruk av ordet har avstedkommet tomme blikk.

Unnlatelsen blir dermed en aksept av at vi her til lands er betraktelig dummere enn engelskmennene, som åpenbart ikke er i den fjerneste tvil om hva procrastination mon være. Ved å bringe prokrastinering, ikke som fenomen, men som ord, til fornyet(?) heder og verdighet, ville jeg signalisere at nordmenn, i alle fall i sproglig forstand, ikke er så dumme som hittil antatt.

Det kommer jeg imidlertid ikke til å gjøre.

P.S. Jeg har dog brukt ordet i to av bokens tilfeller, men nekter… Jeg nekter, sier jeg Dem, å utstyre det med forklarende fotnote. For en (rett nok berettiget) fallitterklæring det ville vært!