Ny blogg in da hood

Jarle leser "Ordet"Det var en tid, for noen og 30 år siden, da jeg svevde i villfarelsen at riksmålet hadde en fremtid – i den sterkt konservative formen det den gang hadde. Som hårdnakket bruker, er det ikke fritt for at norsklæreren unnlot å tiltalte meg ved mitt egentlige navn. «Du, Riksmål, kan du svare på det,» spurte han i klasserummet, om han følte han hadde en problemstilling som kunne stille meg tilstrekkelig til veggs. En lek som utspant seg gjennem tre gymnasår, i en fornøyelig form for gjensidig respekt.

Men det er, som nevnt, over 30 år siden nu. Man modnes nå (joda, det fins tilfeller der nu er fullkomment malplassert) engang med årene, og det gikk ikke mange av dem før jeg fant min naturlige plass i den moderate bokmålsfolden (kall det gjerne Aftenposten-riksmål – eller Aftenposten-bokmål, om du vil). Når alt kommer til alt, handler sprogbruk hovedsakelig om kommunikasjon, som, om jeg skal være ærlig, fungerer dårlig om man fremstår som en arkaisk sprognisse.

Allergisk reaksjon

For halvannet år siden skjedde det imidlertid noe som fremtvang en underlig og uforutsett reaksjon, da vår lille familie flyttet til en landsens nynorskbastion. Reaksjonen var sterkt allergisk, med utslag som en kraftig hang til enhver form for urbanisme og hovedstadsforherligelse – og innmeldelse i Riksmålsforbundet (som billedet for oven indikerer).

Efter noen ukers, om det ikke er blitt måneders, blogging på ortodokst riksmål, er jeg kommet til at det tross alt ikke faller meg helt naturlig, sånn i det daglige, å holde meg med en strikt og konservativ form av skriftsproget. Ønsket om å gjenoppta det ordinære riksmålet (utlagt: det moderate bokmålet) i daglig bruk, ble for sterkt, samtidig som jeg fastslo at det ville være for galt om det opprinnelige riksmålet blir stående helt uten noen form for kanal (for la oss innse det: Riksmålsforbundet selv er ingenlunde en slik kanal – og jeg kjenner ikke til andre).

Bidragsydere velkomne

Så lett som det er blitt å opprette blogger nu om dagen, gikk det altså til at denne bloggen fikk sin tilblivelse en sen februareftermiddag. Og resten er, som de sier, historie. Men jeg har ingen planer om å la den forbli en personlig sak. Tvert om håper jeg bloggen kan utvikle seg til et levende forum, til det opprinnelige riksmålets bevarelse, som et preserverende tiltak for kommende slekter – og uten noen verdens intensjoner om å kjempe for dets plass i det daglige sproglandskapet. Det tror jeg trengs, liksom høgnorsken har sine forkjempere på motsatt hold (skjønt jeg forestiller meg at de faktisk har grovt forregnede intensjoner om å innføre formen).

Jeg bærer derfor på et lønnlig håp om å få likesinnede med meg, men det skal jeg komme tilbake til i en senere post.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s