Knut Nærum på Oslo Bokfestival 2011 (Photo credit: Wikipedia)

Forfatter og satiriker Knut Nærum får i dag Språkgledeprisen for å ha spredd språkglede i den norske offentligheten gjennom flere år, i flere medier og innenfor flere sjangre. Prisen er på 15 000 kroner og blir delt ut for første gang i Språkåret 2013. Overrekkelsen skjer under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo.

I juryen sitter Arnfinn Muruvik Vonen, direktør i Språkrådet, Inger Johanne Sæterbakk, prosjektleder for Språkåret 2013, og Cecilie Winger, leder for Norsk Oversetterforening og representant for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Juryen inviterte folket til å nominere kandidater til prisen, som skulle gå til en person i norsk offentlighet som på kreativt vis bidrar til å spre språkglede.

via Knut Nærum får Språkgledeprisen 2013 | Språkåret 2013.

Men språkguru Per Egil Hegge er fornøyd så lenge spalta ikke døpes «Spjåket vårt».

(Dagbladet): Korrekturlesernes dager er over, noe som var ekstra tydelig i Aftenpostens kulturbilag på fredag.

Per Egil Hegges vanligvis plettfrie spalte «Språket vårt» var plutselig omdøpt til «Spåket vårt», og mangler altså en r. Nå er riktignok ikke Dagbladet selv avisa med færrest trykkleifsvin på skogen, men hvordan kunne dette skje en av landets største språkguruer?

via - Dette har bare hendt én gang tidligere – nyheter – Dagbladet.no.

Maskepi

maskepi -et hemmelig forståelse eller forbindelse: ha, drive maskepi med en

ETYMOLOGI mnty. matschop(ie) kompaniskap

Publikasjon: Norsk ordbok

Aprés nous, l’anglais (efter oss kommer engelsken) står som en slags vignett over korte poster, der vi ser på ord som praktisk talt er utgått av norsk dagligtale, uavhengig av målform.

Sieg hei, fadderi og fadderullan dei.

Det begynner å bli noen årtier siden riksmålets “signalord”, som nu, efter, gjennem og mave gradvis forsvant fra Aftenposten-spaltene – i Morgenbladet forsvant riksmålet i all hovedsak da avisen ble solgt i 1987.

Mange av ordene er nu mer eller mindre gått i glemmeboken, og det fins, meg bekjent, ingen komplett fortegnelse over utfasede riksmålsord – eller riksmålsord som er blitt tillatte klammeformer/sideformer (en sikker indikasjon på styrt utfasing). Om den ikke fins, kan vi saktens lave en, men her vil jeg nok behøve din hjelp.

Ordlisten er opprettet på denne siden, hvor du kan legge igjen forslag til ord som altber faset ut, eller er på vei ut av det såkalte riksmålet (les: det moderate bokmålet).

Alle som har bidrag, vil naturligvis bli nevnt i fortegnelsen over bidragsydere. På forhånd tusen takk!

Torskeloins (!)

“Renskårne” og “beinfrie”, og det i samme momang. Eller “reinskårne” og “benfrie”. Samma det.

Men Torskeloinen er en finne, vel – om ikke nødvendigvis torskefinne?

Jeg tillater meg å betvile at loin-konstruksjonen har sitt opphav i fiskerens lender (eller at fisk er belemret med slike), men holder det ikke for usannsynlig at fisken er norsk, skjønt den nok har tatt en omvei ad det fremmedsproglige utlandet, for omdøping og import – tilbake til gamlelandet.

Sukk, det er vel ikke annet å vente, når de andre butikkene har Sale.

Et lite P.S., og helt sånn for ordens skyld, defineres loin som henholdsvis hofter, nyrestykke, kam, lendene, nyreområdet.

Det er en tid for alt – også for sprog. Vårt (sprog, altså) er i en rivende utvikling. Har alltid vært det, i og for seg, med riksmålet og nynorsken liggende på rygg, hivende efter været, mens bokmålet fosser frem, ispedd så mange utenlandske lånord, at det virkelig skal bli interessant å følge ferden.

Riksmålet er altså henvist til en museumstilværelse (dog foreløbig kun denne bloggen) – tillikemed nynorsken. Vi kan like det eller ei, men fakta taler for seg, og det fins ikke én ting vi kan gjøre med det.

Dette siste er det enkelte som ikke har forstått, først og fremst Noregs mållag, later det til. Rett nok eksisterer Riksmålsforbundet fortsatt, men under sitt ytterst misvisende navn, siden forbundet ikke lenger befatter seg med riksmålet (skriftsproget som anvendes i denne bloggen), men det moderate bokmålet – altså den bokmålsformen som ligger tettest opp mot det utdødde riksmålet. Noregs mållag derimot, fortsetter kampen mot vindmøllene. Sist, i vinter, kunngjorde laget et par tusen nye medlemmer, i kjølvannet av en brudulje ingen lenger husker noe av (denne bloggeren inkludert). Symptomatisk nok i seg selv, men vel så betegnende er det at et par tusen nye medlemmer gir grunn til slik jubel. Det sier alt vi trenger å vite om stoda, i grunnen.

Vi snakker sekterisme, naturligvis. Og dem om det. Det fins overhodet ingen grunner til at noen av oss skal legge oss bort i sløsingen med krefter og ressurser. I et moderne demokrati skal det stå enhver fritt å sløse med kreftene, efter eget forgodtbefinnende.

Den seneste krampetrekningen er forbundet med billedet over. For straks oppunder nasjonaldagen selveste, stod følgende NTB-melding å lese i avisene (utdrag):

Fra sommeren av vil det bare være nynorsk lettmelk å oppdrive på Vestlandet. Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

– Dette er ei gladmelding for alle melkedrikkere på Vestlandet. Språk er identitet. Det er bra at Tine nå vil bruke nynorsk på kartongene, slik bøndene har bedt om, sier en fornøyd leder i Noregs Mållag, Håvard B. Øvregård.

— Bergens Tidende 16.05.2012

Det hele opptar meg ærlig talt minimalt. Evner man ikke å se at det er kartongens innhold som teller, har man virkelig et problem. Rett nok er forkjempernes iver beundringsverdig, men akk så fåfengt. Samtlige vestlandsfylker er, så vidt vites, nynorskfylker. Ikke så meget fordi flertallet av innbyggerne taler og skriver nynorsk, som at kommuneflertallet har nynorsken som sin målform. Ser vi på Hordaland, med et folketall på rundt 490.000 individer, for eksempel, kan det være interessant å merke seg at administrasjonssenteret, bokmålskommunen Bergen, utgjør cirka 265.000 av de 490.000. Plusser vi på de forholdsvis store omegnskommunene, som i stadig økende grad gir seg bokmålet i vold, ser man at godt over halvparten av fylkets innbyggere er bokmålsbrukere.

Når det er sagt, er det like ubegripelig at de skulle ha problemer med nynorsk melk, som at målfolket har problemer med bokmål. For det er melk (eventuelt mjølk) vi snakker om, er det ikke?

Skulle man kjenne et snev av forakt for den nynorske kriblingen i halsen, når man svelger de dyrebare dråpene, får man heller gjøre som avisene foreslår:

Dersom man foretrekker å drikke på bokmål, må man kjøpe H-melk.

Det går rimeligvis den andre veien også. Men er det dette vi er redusert til? Er det noen som fortenker meg i en svak fornemmelse for skam?

Minst like stor var oppstandelsen blant bokmålstalende bergensere, den gang telefonkatalogen for Bergen ble innlemmet i fylkets, på 1970-tallet en gang. Like pinlig, naturligvis, som dagens melketildragelser. På den tiden er det likevel grunn til å tro at fylkets nynorskbrukere var omtrent like mange som bokmålsbrukerne. Så ikke i dag.

Nu er det ingen som bruker den lenger. Telefonkatalogen. Så sparer vi de trærne. Som igjen bringer meg i tanker om melkekartonger …

Avslutningsvis burde man kanskje trå litt varsomt. For la det ikke herske tvil om at det herefter blir helmelken som gjelder, her i huset. Det medfører imidlertid ingen endringer.

Frisprog.nu fortsetter for øvrig ufortrødent, som det eneste “riksmålsmuseet” denne bloggeren er kjent med – en oppgave Riksmålsforbundet med fordel kunne ha påtatt seg.

Oversetteryrket har sine utfordringer, og det slett ikke på det sproglige feltet alene. Rett som det er, må man avfinne seg med at man bidrar til spredning av høyst tvilsomt tankegods, slik jeg selv erfarte her om året, da jeg oversatte biografiene til tre ikke-angrende nazister, fra Adolf Hitlers nærmeste krets.

Det er klart det forvolder noen moralske anfektelser, men det påhviler nå engang oversetter å formidle ånden i forfatters skrift, så genuint, ubesudlet og uforfalsket som overhodet mulig, men med sproglige grep som gjør teksten funksjonell i nyoversettelsen. For det skulle vel ha tatt seg ut om oversetter, av hensyn til omtalte folkeslag eller den gode smak, tilla Føreren jødedyrkende tilbøyeligheter, i en eventuell oversettelse av Mein Kampf (som Karl Ove Knausgård for øvrig gruset alle utsikter til). Sant?

Følgelig kastet jeg kvalene på båten, da jeg i dag formidlet en homofob passus, først gjengitt på originalsproget, dernest i min oversettelse (mine uthvevelser):

Of course, a uniform shirt is merely external, just an object. But just try one on – suddenly you want to straighten up and throw back your shoulders. And unless you’re a pansy, or some sort of sickly specimen, you immediately feel the urge to test your strength – to do a couple of pull-ups, or a few bench presses.

Som ble:

Nå er selvfølgelig uniformskjorter lite annet enn noe man har utenpå, et sølle klesplagg. Men prøv å ha en på. Med ett kjenner du trangen til å stramme deg opp og trekke skuldrene tilbake. Og med mindre du er homo, eller et sykelig eksemplar av menneskearten, kjenner du straks lysten til å prøve din egen styrke – å ta et par kroppshevinger eller benkpress.

Rett nok fins det noen mindre, smått divergerende, fortolkninger av pansy-begrepet, men vi skjønner vel alle hvor forfatteren vil (det var i alle fall ikke stemorsblomster!).

Interessant nok dreier det seg om en hvit- og blåstripet telnjasjka, det vi gamle marinegutter kaller en blåkantskjorte (i mine dager var den hvit, med én blå kant langs kraven, mens den moderne varianten er en kopi av den russiske – et utslag av den kolde krigens endelikt, for alt hva jeg vet).

Interessant, fordi forfatteren (1915 – 1991) fortsatt var i levende live da denne traff hitlistene, rundt 40 år efter:

Jeg kan ikke hevde annet enn at det vekker en smule skadefryd, for du må medgi at det ligger en slags pervers rettferdighet i det. La oss bare håpe den homofobe forfatteren, med sin stolte fortid i den russiske Stillehavsflåten, rakk å få den med seg.

Boken (se der, ja!), som tar utgangspunkt i den tyske beleiringen av Stalingrad under annen verdenskrig, basert på nedtegnelsene til den vidgjetne, russiske skarpskytteren Vassili Zaitsev (t.h.), flommer over av dagligtale, både fra den uralske taigaen og Røde armé-soldater imellem. Og la oss nu være ærlige: Sobert riksmål ville bli riv ruskende gærent. Eller hva?

Jeg merker det selv: Settingen innbyr til utstrakt bruk av hytta, sola, rifla, fella – og så videre og så videre. Som fordums befal falt det meg da også helt naturlig å kommandere “Hæla sammen!”. Det skulle jo tatt seg ut med “Hælene sammen, piker!”. Jeg mener… Serriøst.

Man ga seg a-endelsene i vold da, og gjør det nu.

Artiklene derimot, er det straks litt verre med. Kun unntaksvis får jeg meg til å skrive “ei”. Det fins grenser for en bergenser. Rim slim plim.

Visst fører riksmålet en kummerlig tilværelse i samfunnet som sådan, men la oss fjese det: Noen steder er det da også nær utenkelig – selv for oss som har en viss sans for sprogformen. Men det blir en pussig miks (mine uthevelser):

Vi gransket ulvesporet, og kom frem til at det var den høyre forpoten som satt fast i fella, siden den gikk på tre ben.

Ups. Men det får gå. Verre er det kanskje at jeg, i samme avsnitt, var ved å skrive “[…] den krysset flater der snedekket var tynnest”, men hentet meg inn i gjen. Som nevnt: Det skal ikke være lett.

Noen ganger er det likevel ålreit å gi slipp. Skjønt det jo er ille at man må konsentrere seg, for ikke å skrive et utdødd sprog.

Cocen-Colen? Gi meg en pause…

Jeg har en høne å plukke med Cappelen. I alle fall en kalkun. Nu snakker Petterson i villelse igjen, tenker du sikkert, men bi bare litt, til jeg har rukket å forklare.

Det har seg nemlig slik at jeg satte meg ned for å høre datterens engelskuttale, i forbindelse med en relativt enkel oppgave (skjønt avansert nok for en tredjeklassing, vil jeg tro). Den for oven avbildede teksten skulle gjengis skriftlig – og altså leses høyt.

Det var da jeg så den fatale apostrofen – for ordens skyld gjengitt her (min uthevelse):

The turkey

The turkey is a funny bird.
It’s head head goes wobble – wobble.
And all he knows is just one word …
And that is
Gobble – gobble!

It’s head der, altså. Og jeg bare … WTF, lizzm. Trykkfeil er tilgivelige, i bøker som skal lære våre barn korrekt sprog ikke. Vi snakker for anledningen om:

Stairs 3
My English Book

(Nynorsk)

Heidi Håkenstad, Marianne Undheim Vestgård
J.W. Cappelens Forlag AS, 2006

ISBN 978-82-02-26624-0

Hvem er det som godkjenner disse bøkene, og hvilken utdannelse besitter de? Jeg spørger kun, mit kald er ei at svare, men ba jentungen sette ring rundt feilen, med beskjed om å informere læreren om fadesen.

Derimot våget jeg meg ikke i kast med resten av boken, av frykt for hvilke oppdagelser jeg kunne komme til å gjøre. Man er da for pokker ingen kverulant, heller!

La oss bare håpe feilen ikke foreligger på bokmåls-engelsk. Tross alt er skaden relativt begrenset, om den kun rammer våre nynorskbarn. Når ett av dem likevel er mitt, blir jeg flyvende forbannet.

P.S. Jeg innser, med utgangspunkt i hvor mange som begår feilen, at en forklaring muligens er på sin plass: It’s/it is = den/det er. Its (sans apostrophe) = dens/dets osv. Capisce?

Late edit:

Tenk at det kan nytte (og ikke bare med sang!)

Cappelansk vranglære i grunnskolen wp.me/p1lyKR-aT @CappelenDamm—
Jarle Petterson (@JarlePetterson) April 26, 2012

@JarlePetterson Tåke;-)? Jeg har videresendt lenken din til redaksjonen. Mvh, Anette (@bokdama)—
Cappelen Damm (@CappelenDamm) April 26, 2012

@CappelenDamm Nei, så flott! De trenger den nok. Lenken. Den tåka er dere nok ikke alene om, forresten (jfr dagens unisone fremsyngelse).—
Jarle Petterson (@JarlePetterson) April 26, 2012

@CappelenDamm Du verden, så hyggelig! En seks–syv elevkull med språklige vrangforestillinger, er en liten pris å betale for en slik ære. —
Jarle Petterson (@JarlePetterson) April 26, 2012